Det sildrer i fontener i Admiral Børresens vei på Bygdøy. Noen høner klukker fra en hage, og i den neste gresser et rådyr. Det er midt på dagen, og stillheten brytes bare av gitterporter som glir igjen og håndverkere som styrer på. «Rotfyllinger» blir det visst kalt når gamle eneboliger rives og hele tomter graves ut for å gjøre plass til funkishus og bassenger her ute.

Vi labber rundt i hjertet av vestkantens mest fornemme strøk, der den ene gigantvillaen etter den andre stikker opp bak tujahekkene. Her ligger strandpalasset til Katharina Andresen, kjøpt for svimlende 585 millioner i 2023. Litt lenger bort, på en høyde i Bygdøynesveien 15, troner et slott som tidligere var Canadas ambassadeeiendom og ble solgt for 150 millioner i 2023. Spektakulær er også Pausvillaen til Petter Stordalen, der han kan skilte med privat strand, roterende garasje og en nesten tre meter høy, lysende Buddha-statue.

De rike får mest

Det er eierne av slike palasser som nå får aller størst skattelettelse fra byrådet i Oslo, målt i reine penger. Med utgangspunkt i kommunens skattelister har Klassekampen regnet ut hvor stor forskjellen har vært fra det rødgrønne skatteregimet i 2023 til det nye i 2025, på en rekke enkeltadresser.

På toppen av lista finner vi landets rikeste mennesker, ikke få av dem bosatt på Bygdøy. Bjørn Rune Gjelsten kan skilte med nær sagt en halvøy i P.T. Mallings vei. Tilbake i 2002 betalte han 61,5 millioner for huset og tomta, den gang prisrekord. I dag har han spart til sammen 30.400 kroner på det politiske skiftet. Katharina Andresen har spart 30.200 kroner, og Petter Stordalen har spart 46.000 kroner på sine to Bygdøy-villaer. Boligskatteregningen til Color Line-eier Olav Nils Sunde er også til sammen 32.000 kroner lavere med det blå byrådet. Milliardærens tusen kvadratmeter store penthouse-leilighet på Tjuvholmen var Norges dyreste bolig da han kjøpte den for 236 millioner i 2013.

Når disse boligene er verdt flere hundre millioner kroner, må noen titalls tusen i lettelser sies å være småpenger. Så hvorfor så mye ståhei om eiendomsskatten?

Klassekampen har forsøkt å få svar fra dem som besitter eiendommer i det øverste prissjiktet i Oslo. Hvor viktig har kampen mot eiendomsskatten vært for dem? Hvor fornøyde er de med at byrden nå lettes?

Vi har ikke fått svar på våre henvendelser. «Familien ønsker ikke å kommentere privatøkonomiske forhold», er svaret fra rederfamilien Wilhelmsen, som har spart totalt 57.300 kroner på det politiske skiftet i Oslo, ifølge Klassekampens beregninger. Heller ikke Frogner-bosatte Ole Robert Reitan, som har fått 26.300 kroner ekstra å rutte med, vil ha «en offentlig mening» om eiendomsskatt.

Kutter i krisetid

Selv i en tid der kommunebudsjettet må skjæres til beinet, skoler mister sosiallærere og biblioteker må stenges om kvelden, jobber byrådet på.

Å avvikle eiendomsskatten var hovedsaken til Høyre under valgkampen i 2023. Nå er de halvveis i jobben. Skattesatsen som tidligere var på 3 promille, er nå nede på 2,35 og skal senkes ytterligere til 1,7 neste år.

Skattelettelsene innebærer at byrådet har sagt fra seg i overkant av en halv milliard i inntekter bare i år. «Vi skal ikke legge en ytterligere byrde på de som har klart å skaffe seg en egen bolig i Oslo», var forklaringen byrådsleder Eirik Lae Solberg ga til NRK tidligere i høst.

– Helt fjernt

Der vi rusler rundt på Bygdøy, er de foreløpig eneste vi møter, turister og damer som er ute og lufter hundene sine. Ingen av dem vil la seg intervjue. En av dem begrunner det med at hun neppe er typen vi er ute etter. «Jeg betaler min skatt med glede», proklamerer hun, før hun haster videre med sin lodne venn.

Men utafor Bygdøy kolonial er det liv. En mann ikledd blå Patagonia-jakke er på vei inn i en Golf.

– Eiendomsskatt? Ja, det betaler jeg nok av. Jeg er blant de fattige her, slår han fast fra bilsetet.

Mannen heter Helge (han vil bare ha fornavnet i avisa). Han har bodd på Bygdøy hele livet og forklarer at han har arvet et hus fra besteforeldrene, «en liten hytte» sammenliknet med naboene. Likevel betaler han i underkant av 19.000 kroner eiendomsskatt i året.

– At du skal betale skatt for en primærbolig, er helt fjernt.

– Fjernt?

– Ja, meningsløst. Du bør egentlig bli premiert for å ha et eget sted å bo. Det er noe du må ha. Det er som med vann og mat.

I sin lille Golf tar Helge oss med på en sightseeing innover i rikingstrøket. På sjøsida av Løchenveien har rederfamilien Wilhelmsen sikret seg fire villaer på rekke og rad, en samling som har kastet til sammen 260 millioner kroner.

– Bare klebersteinen som det huset er dekket av, er nok dyrere enn huset mitt. De har heis ned til havet også, sier Helge.

For ham er Bygdøy det desidert feteste stedet å bo. Det er Huk, kongeskogen og lite trafikk. Men det var mindre rikmannspreg her før, ifølge Helge.

– Det var da jappetida kom på 1980-tallet at det eksploderte, da en del av gamlingene flyttet ut. Hus til 30-40-50 millioner har gått som varmt hvetebrød.

Tuja til tusen

Helge svinger nedom Bygdøynesveien, hvor investor Øystein Stray Spetalen sikret seg en 18 mål stor tomt med i alt fire hus da Sjøfartsmuseet solgte det i 2011. I palasset han har bygd, har han spa, tennisbane i kjelleren og parkeringsplass med plass til ni biler.

– Jeg ser faktisk inn i stua til Spetalen fra doen min. Men jeg har ikke tatt fram kikkerten. Jeg er ikke der, sier Helge og ler, mens han kjører sakte forbi Spetalens høye hekk.

– Her er det fire millioner kroner bare i tujaer. Spetalen kjøpte alt som var på lager i hele Norden av fire meter høye tujaer.

Klassekampen har ikke kunnet spørre nyanmeldte Sveits-utflytter Spetalen om dette stemmer, da han ikke har besvart våre henvendelser. Men på ett punkt er Helge et sannhetsvitne.

– Det gamle huset som sto her før, var det morfaren min som hadde tegna. Det var direktørboligen til Nebb fabrikker på Skøyen, sier Helge og viser stolt til arkitekt Helge B. Thams.

Skeiv rabatt

Bygdøypatrioten har ingen problemer med at noen blir rike. Alle rotfyllingene bidrar dessuten til god sysselsetting av håndverkere, mener han.

– Abraham Lincoln sa det: Det hjelper ikke de fattige å drepe de rike. Hvorfor skal det ikke være forskjell på folk? spør han, mens han parkerer utafor huset sitt i Løchenveien.

Det ble bygd i 1986 og har en egen fugledam og en stor hage som grenser til et friområde.

Helge har jobbet på sjøen og som sjef i en fotobutikk, men for tre år siden fikk 58-åringen akutt leukemi. Nå går han på arbeidsavklaringspenger, som utgjør 66 prosent av lønna han hadde. Da merkes 19.000 kroner i eiendomsskatt godt.

– Du har fått noen tusenlapper ekstra i året nå. Hva vil du bruke det til?

– Det blir bare borte uansett. De legger bare på de andre avgiftene, som renovasjon, vann og avløp. Strømregningene er også helt ville.

Det finnes også et annet forhold som trolig ikke hjelper på skattemoralen til Helge. Huset hans på 185 kvadratmeter har verken havutsikt, «infinity pool», kleberstein eller underjordisk tennishall. Skattegrunnlaget (som regnes som 70 prosent av boligverdien) er satt til 12,8 millioner kroner. Wilhelmsens praktbolig på den andre siden av veien, derimot, har egen brygge, båthus og en prisvinnende hage. Den ble solgt for 100 millioner i 2019. Likevel er skattegrunnlaget satt til snaue 14,5 millioner, bare halvannen million mer enn Helges beskjedne «hytte». At boliger helt i toppsjiktet får slike gedigne skatterabatter, er en kjent problemstilling.

Farao-skatten

Ved tennisbanen på Bygdøy møter vi to eldre karer. De lar seg ikke be to ganger når de får sjansen til å hamre løs på eiendomsskatten. Det er ikke det at de sliter med å betale, det er prinsippet, forteller de. Kommunen må i stedet slankes, er gjennomgangstonen.

Motstanden har dype røtter. Eiendomsskatt er den eldste formen for skatt og blant de mest forhatte. Allerede under Han-dynastiet i Kina fartet takstmenn og futer land og strand rundt på jakt etter inntekter til staten. Også antikkens faraoer, keisere og konger krevde inn skatter, hovedsakelig fra bønder.

I Norge ble eiendomsskatten innført på 1600-tallet, 100 år før arveavgifta og 220 år før inntektsskatten. Erkjennelsen var den samme da som nå: Lokale myndigheter bærer store deler av samfunnsbyrden, men får bare en brøkdel av inntektene. I Norge har denne erkjennelsen ført til at flesteparten av landets kommuner nå har eiendomsskatt.

Å få den fjernet har stått øverst på lista for det sittende byrådet i Oslo. De har foreløpig hevet bunnfradraget fra 4 til 4,9 millioner kroner. Kommunens modell innebærer at det kun er boliger med en verdi på over 6,89 millioner som får eiendomsskatt.

Kjenner de på eiendomsskatten som en byrde, de som har klart å skaffe seg bolig i dette prissjiktet? Vi forlater våre herrer på Bygdøy.

Alle tenker på seg

På Frogner er gatene breie og luftige. Hekkene er perfekt barbert, og selv søppelkassene er rammet inn av stakittgjerder. Det er lysekroner i omtrent hver tredje leilighet.

I Frederik Stangs gate er Ragnhild og Hans Petter Wandem ute og lufter hunden Billy. På spørsmål om hva de synes om byrådets skattekutt, svarer de uten å nøle.

– Det er klart vi er glade for det. Hvem er ikke det? sier Ragnhild muntert.

– Vi vil gjerne at den skatten blir helt borte, sier Hans Petter.

– Hvorfor det?

– Det koster jo penger.

Paret ler hjertelig.

De forteller at de tidligere har bodd i en enebolig på Slemdal, før de flyttet til en leilighet rett ved Frognerparken. De anslår at de betaler om lag 18.000 kroner i eiendomsskatt i året.

– Er det et stort innhogg i deres budsjett?

– Nei, det er jo ikke det, men alle monner drar, sier Hans Petter.

– Dere får jo noen tusenlapper i lettelse nå. Hva vil dere bruke de pengene på?

– Jeg visste faktisk ikke om det engang. Det går i det store sluket, det, sier Hans Petter.

Han driver et importfirma mens Ragnhild er hjemmeværende, og paret legger ikke skjul på at de er trofaste Høyre-velgere. Selv om strømpriser og eldreomsorg står høyere på prioriteringslista, er de tilhengere av skattekutt.

– Jeg mener det er en fordel for staten at man har mulighet til å eie sin egen bolig. Jeg skjønner ikke at staten er imot det, sier Hans Petter.

– Men gjør det inntrykk på dere, velferdskuttene i Oslo nå? Fritidstilbud til barn og unge, for eksempel?

– Vet du, vi har store barn, så vi er ikke der nå. Det er man sikkert mer interessert i når man har små barn. Men selvfølgelig er det ikke bra at de legger ned alt mulig. Det var jeg ikke klar over.

– Men dere tenker ikke at det er riktig å dra inn eiendomsskatt for å finansiere den typen formål?

– Nei, vi gjør jo ikke det. Vi tenker mest på oss selv, sier Hans Petter, og kona skyter inn:

– Som alle andre. Det er synd å si det, men sånn er det. Nå er vi helt ærlige. Når vi ikke har små barn lenger, så tenker vi på hva vi trenger, hva som er bra for oss.

Lettelser

Vi nærmer oss Gimletoppen, selve indrefileten her vest. Høydedraget over Bygdøy allé med utsikt mot Frognerkilen og Holmenkollen er blant stedene med mest penger per kvadratmeter i Oslo. Her er det tett mellom Porschene. Fasadene er plettfrie, og i hagene finnes det statuer.

På flere av disse adressene har kommunen håvet inn eiendomsskatt, men det er også her lettelsene er blant de største nå. Ta for eksempel investormilliardær Christen Sveaas, høyresidas trofaste pengedonor. I årene fra 2019 til 2024 ga han totalt 28 millioner til Høyre, Frp og Venstre. Han eier en svær leilighet i herskapelige Thomas Heftyes gate og en enda større leilighet i nabogården i Gimle Terrasse. For den første av disse to har han nå fått en skattelettelse på 25.000 kroner, ifølge Klassekampens utregning.

Ser vi Thomas Heftyes gate under ett, har boligeierne her fått skattelettelser på til sammen 1,2 millioner kroner. Da har vi bare tatt utgangspunkt i den nye skattesatsen.

Ingen svar

Stillheten denne ettermiddagen blir brutt i Fritzners gate. Et digert skjelett troner utenfor en av villaene, og fra balkongene henger det spøkelser og skrik-skikkelser. Plutselig piler en liten brun pelsdott ut i veien, og hakk i hæl kommer musikkmanager Peter Peters. Så kommer hans kone Camilla Pihl syklende og blir overveldet av halloweenpynten, som åpenbart er en overraskelse.

Gründerparet bladde opp 60 millioner for denne villaen i fjor. Nå har de fått en lettelse på minst 11.000 kroner fra byrådet. Vi spør Peters om han vil si noe om det, men han takker høflig nei og går tilbake til halloween-omvisningen.

Vi har også prøvd oss på Selvaag-arving Erich Alexander Selvaag Holte, som eier gigantvillaen på motsatt side av veien. Han har fått totalt 26.000 kroner i skattelettelse, men vil ikke besvare våre spørsmål.

Litt for mye

Derimot får vi fatt i en engasjert mann i den lille gatestubben Tostrup terrasse rett nedenfor Gimlehøyden. Han heter Roger Josefsen og bor i en staselig sveitservilla innerst i blindveien. Han forteller at han jobber som overlege i nevrokirurgi på Ullevål sykehus, men i dag har han turnusfri og skal vaske bilen.

Når vi spør Josefsen om hans forhold til eiendomsskatten, tar han seg en god tenkepause.

– Jeg føler fortsatt at jeg bor i det beste landet i verden, og det er helt i orden å betale skatt, men jeg representerer nok den generelle følelsen av at vi betaler for mye totalt sett.

– Tror du det er god stemning i stuene rundt her nå som det er skattelettelser?

– Nei. Jeg tror ikke folk tenker på det. Jeg synes ikke man betaler mye eiendomsskatt, sier Josefsen, som anslår at han betaler rundt 12.000 kroner i året for Oslo-boligen.

Han forstår seg ikke på alle kampanjene mot enkeltskatter. Da har han større sans for Jens Stoltenbergs linje om at vi samlet sett må ha et fornuftig skattenivå.

– Mange av dem jeg snakker med, og spesielt folk som eier mye, føler at byrden i samfunnet er blitt stor nå. Vi har hytte i Hemsedal og bidrar mye der oppe, men det får vi veldig lite igjen for.

De enslige eldre

Josefsen tar oss med inn i hagen nedenfor huset og viser fram utsikten som møter ham hver morgen, fjorden, ambassadeboligene og høyhusene på Skøyen. Huset hans bader i høstsola denne ettermiddagen.

– Jeg er veldig glad i dette huset. Det er det fineste jeg vet om, sier han.

Josefsen er fra Fredrikstad, og sammen med kona har han bodd her på Skarpsno i tre år, før det i Thomas Heftyes gate. Barna har flyttet ut, og området er som et gamlehjem, spøker han, «hvor alle går og legger seg klokka ni».

Josefsen forteller om sin gamle nabo, en eldre dame, som har bodd på over 200 kvadratmeter i 60 år.

– Du får ikke dem over 80 og 90 år til å flytte. Det er omtrent som å ta livet av katten sin. Men de har ingen grunn til å klage, for de kan bare selge. De sitter på boliger til 15–20 mill.

– Hva med dem som flykter fra landet og til Sveits, du føler ikke på omsorg for dem?

– Nei, de synes jeg er noen dustemikler. Det virker veldig rart. Vi har bolig i Spania, og da merker du at det er ikke så verst i Norge likevel. Andre land har mye mer skatt enn folk tror.

Tungsolgt luksus

Klokka nærmer seg fem, og skyggene er blitt lange. Vi trasker videre mot Skøyen forbi luksusstrøkene Kristinelundveien og Madserud allé. Lenger vestover ligger også Prinsessealléen, oppkalt etter prinsessene Ragnhild og Astrid. Her er murene høye. Ordene «privacy» og «usjenert» kom for fullt inn i norske luksusmekleres vokabular da Kjell Inge Røkke flyttet tilbake til Norge fra USA i 2000, ifølge en sak fra Aftenpostens arkiv.

Vi kan bare skimte fasaden til en av Oslos mest herskapelige villaer, eid av rederarving Leif O. Høegh. Ifølge Finansavisen er han landets 41. rikeste. Med det borgerlige byrådet har skatteregningen hans blitt til sammen 30.000 kroner lavere.

Når vi først er her, kommer vi heller ikke utenom Skøien hovedgård, giganteiendommen som investor Tore Aksel Voldberg kjøpte i 1997 og pusset opp for et tresifret beløp. Han har i lang tid forsøkt å selge gården til den nette sum av 500 millioner kroner, foreløpig uten hell.

Nå kan han i alle fall glede seg over en skatteregning som er 23.300 kroner lavere enn den ville ha vært med de rødgrønnes skattesats.

Betaler lønna

I en barnehage i Askeveien rett overfor Skøyen blir de siste barna hentet. Lenger ned i veien stiger en dame av sykkelen utenfor grinda til en rødmalt tomannsbolig. Vi spør henne om eiendomsskatten.

– Det er bare å betale og bli ferdig med det. Det jeg ikke kan gjøre noe med, prøver jeg ikke å irritere meg over, sier hun, litt andpusten.

Hun heter June Østberg og har sammen med mann og to barn flyttet hit for to år siden.

– Det er ikke noe gøy å betale skatt. Men det er gøy å slippe å betale for at barna skal få behandling på sykehus.

Akkurat det vet Østberg mye om. Hun jobber som spesialsykepleier på Rikshospitalet.

– Alle er med på å betale min lønn, sier hun og ler.

Utenfor Østbergs hus står gresskarene klare for morgendagens feiring. Det beste med å bo her, ifølge sykepleieren, er at det har kommet mange familier med barn og at veien til Skøyen skole er kort.

– Jeg bor meg litt i hjel for at ungene skal ha dette.

For Østberg kommer kuttet i eiendomsskatt godt med for å betale ned på lånet. Likevel liker hun dårlig at prisen i den andre enden er velferdskutt i Oslo.

– Jeg har lyst til at de skal ta vare på barn og unge og det forebyggende arbeidet, særlig på østkanten.

Mens vi avslutter praten, raser mosjonister i kondomdress oppover bakken. Motsatt vei kommer en gjeng med dresskledde herrer som trasker selvsikkert ned mot utelivet. De har ikke tid til å snakke om eiendomsskatt.