I en kommentar i Klassekampen 1. november hevder Bjørgulv Braanen at en av grunnene til at Ine Eriksen Søreide nølte med å stille som lederkandidat, er hennes arbeiderklassebakgrunn. Ifølge Braanen har ikke Eriksen Søreide fått «de store hagers selvtillit inn med morsmelka», slik som hennes – inntil nylig – potensielle utfordrere Nikolai Astrup og Peter Frølich.
Allerede abonnent? Logg inn
Æ og han pappa har kjørt fire tima med snøscooter for å komme hit.» Skuespilleren som fikk høre disse ordene, jobber i Skuespiller- og Danseralliansen, SKUDA. Det visste ikke gutten noe om. SKUDA hjelper frilansere med å bygge bærekraftige karrierer. Hvis skuespilleren ikke hadde jobbet der, kan det godt hende at den vesle gutten ikke tatt turen med faren sin. For å se teater i Vadsø. Da hadde kanskje heller ikke klassen til den seksåringen som kom til Norge tre år gammel, fra et land i krig, noen gang fått høre stemmen hans. Han hadde fram til da ikke sagt et ord. De hadde ikke fått oppleve at det var han som rakk opp hånda da skuespilleren spurte om noen kunne hjelpe henne med noen replikker. Lærere og medelever så engstelig på hverandre, men så fikk de høre ham gjenta replikkene han fikk av skuespilleren, med en klar og tydelig stemme. Fra da av brukte han stemmen sin, han ble en viktig, liten person i klassen og fikk mange venner. Teater ga ham denne muligheten.
Duc Mai-TheDeler av venstresiden har et helt egen nivå av intellektuell latskap i møte med konservative kristne standpunkter. I stedet for å forsøke å lytte og forstå, henter man frem de mest endimensjonale klisjeene om kalde mennesker som er mest opptatt av å fordømme andre og «vifte med sin moralske pekefinger». Torsdagens utgave av Klassekampen inneholder to gode eksempler på dette. I en ellers god omtale av filmen «Unge mødre» klarer journalist Guri Kulås å hevde at Dardenne-brødrenes pro life-verdier i denne (og andre) filmer er noe helt annet enn den kristne holdningen til abort, fordi «prinsippfaste» antiabort-politikere er «ignorante om kva valet inneber for de unge mødrene og kva det krev av samfunnet rundt dei». Ja vel? Det er typisk KrF-politikere å bare være opptatt av å begrense kvinnens valg og ikke av å legge til rette for et barne- og familievennlig samfunn? Det er en frisk og fordomsfull fordømmelse av en hel gruppe mennesker, pent plassert i en filmanmeldelse. Det andre eksempelet er Rania al-Nahis kronikk om troens forpliktelse. Her sier hun at kristenkonservatives holdning til livets verdi er inkonsekvent fordi de angivelig lukker øynene for lidelsene i Gaza. La oss legge til side diskusjonen om hvorvidt åpne øyne for barns lidelse krever et bestemt syn på den politiske dimensjonen av en konflikt.
Egil HusbySpøkte det virkelig for de store tek-selskapenes fremtid i Oljefondet, når Etikkrådet først hadde ekskludert den amerikanske anleggsutstyrsprodusenten Caterpillar? Det virker ikke som noen overhengende sannsynlighet. Skulle noe slikt ha skjedd, ville det i alle tilfelle ha tatt sin tid, for Etikkrådet arbeider grundig heller enn raskt. Når Arbeiderpartiet rykket ut og fikk satt Etikkrådet på gangen, blir det forklart som en reaksjon på muligheten for at Alphabet, Microsoft eller Amazon skulle kunne bli vurdert for utelukkelse. Her er det verdt å merke seg to ting: veldig mye av veksten i aksjene Oljefondet er investert i, kommer fra amerikansk tek-sektor – og denne sektoren er dypt involvert i nesten alle områder av den globale økonomien, også de mest ødeleggende. Da følger argumenter om at det blir både dyrt og vanskelig å skulle trekke seg ut; tek-selskapene er rett og slett for store til at vi kan gjøre noe annet enn å bøye nakken. Under overflaten aner man nok også frykten for represalier fra amerikansk hold. Men amerikanske tek-giganter er ikke noen abstrakte størrelser som kun får tall til å vokse i Oljefondets portefølje. Når vi, som nordmenn og som europeere, skal forholde oss til spørsmålet om hvor vi investerer Oljefondets penger, bør vi huske at Europa trenger sine egne tek-selskaper.
Vigdis Evang