Danny Brown er clean, men stadig skitnere.
Stardust
Warp
Danny Brown blitt blant de mest karakteristiske stemmene i nyere hiphop, både i bokstavelig og overført betydning. Mye er skrevet om hans tekstlige univers – den karikerte, hyperaktive fortelleren mellom overdrivelse og smertelig selverkjennelse.
Allerede abonnent? Logg inn
Sam Cooke lever videre gjennom James Hunter.
I Mandy, Indianas verden skal det gjøre vondt.
Som jentene i enden av korridoren av Overlook Hotel i «The Shining» (1979), kan man forestille seg tvillingene i Phoenix og Mercedes Arn-Horn i det kanadiske bandet Softcult. Litt creepy og overnaturlig er det, med andre ord. For selv når debutskiva «When A Flower Doesn’t Grow» hamrer hardt mot øregangene, venter det alltid noe mystisk, eterisk grunge, slørete shoegaze eller tvilende melodiprogresjoner rett rundt hjørnet. Rundt Rrrrriot grrrl-aktige «Hurt Me» eller mer banalt henrivende «Tired», flyter saktegående klimprespor, som i en mørk dam i de nordamerikanske skoger.