Bomtur

Av en eller annen grunn – var det de mange positive presseskrivene, tro – var jeg nesten sikker på at jeg ville like denne filmen. En totalpakke bestående av en norsk manusforfatter/regissør, en av Pixars grunnleggere som medlem av produsentteamet, rettighetssalg til seksti land, samt anerkjennelse fra H.C. Andersen Centeret, lød så besnærende at jeg lot meg overbevise. Men hva fikk jeg se? Noe ganske annet enn forventet.

Filmen starter i København, en gang på attenhundretallet, under en storm. Gerda våkner og er redd, men får trøst av Besta. Animasjonen er enkel og med keitete bevegelser. Morgenen etter stråler sola, og Gerda går til skolen sammen med sin nabo og bestevenn, Kai. Få dager seinere, like før jul, forsvinner Kai mens han leker med kjelken sin. Politiet antar at han har druknet i elva. (Egentlig er han blitt forført av den onde Snødronningen og tatt med til hennes is-palass i Finnmark.)

Etter en trist julefeiring bestemmer Gerda seg for å lete etter Kai. Hun kjenner på seg at han ikke er død og vet at hun er den eneste som kan redde ham. Etter å ha pakket sekken med nødvendige reiseeffekter, legger hun ut på sin lange og begivenhetsrike reise. Via en rekke møter og oppdagelser finner hun stadig nye spor, tips og hjelpere. Av sistnevnte slag er det særlig en gasse, en gamp og en samegutt kalt Sampo(!) som hver på sitt vis hjelper Gerda på ferden mot nord – og det store oppgjøret i Snødronningens is-palass.

«Barna fortjener bedre enn dette»

I tillegg til å ha latt seg inspirere av H.C. Andersens eventyr, ser regidebutanten og manusforfatteren Lohne ut til også å ha lånt litt fra resten av den fellesnordiske kulturarv. Til sammen – og i kombinasjon med den uelegante, «Brannmann Sam»-stive animasjonen – gir dette en sprikende og uengasjerende totalopplevelse. Når vi dessuten møter en Snødronning som sier ting som «En dag skal min debut i selskapslivet bli grand», mens Kai og Gerda bruker ord som paradoks og profeti – samtidig som filmens humor og animasjon er rettet mot småbarn – blir filmen enda mer sprikende.

Til overmål følger historien en særs hullete logikk og byr på mange irrasjonelle valg, fra så vel hoved- som bifigurer, samt en (nyoppfunnet) engel på prøveoppdrag(!), som gjentatte ganger bryter formaningene hun har fått «fra oven». Som om ikke dette var nok, er ikke figurenes ansiktsbevegelser «i synk» med ordene de uttaler, noe som gjør det klart at vi ser en dubbet film. Hvilket oppleves som en real nedtur i en (såkalt) norsk barne- og familiefilm.

Kanskje aller verst er imidlertid at den varme og humanisme som gjennomsyret H.C. Andersens eventyr er helt fraværende. (Som i en AI-generert film med humanoider, eller en lang, lang masseprodusert barne-tv-episode.) Så selv om jeg inderlig skulle ønske at «Reisen mot nord» var en film jeg ville se med min sønn, blir jeg nødt til å være streng med stjerne­tildelingen. Barna fortjener bedre enn dette.