Vi hadde trengt henne nå – billedeversken med det brennende hjertet og den flittige skyttelen. Hun som brukte veven til å si fra om urettferdighet og krig. «Timen nærmer seg», kalte hun teppet hun vevde som et innlegg mot den spanske borgerkrigen.
Hva skal menneskene bruke sine hender til, spurte Hannah Ryggen – og svarte: Til det gode! Teppene hennes var replikker, skapt som reaksjon på overgrep i samtida. Hun lot en etiopier kjøre spydet gjennom Mussolinis hode og hogg hodet av Hitler. Og hun vevde «Blod i gresset» da president Johnson bombet rismarkene i Vietnam med napalm.
Norge og Trondheim er så heldig å ha en billedvever med internasjonalt ry. Hannah Ryggen ble verdensberømt etter Documenta-utstillingen i Kassel. Men etter at Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum (NKIM) stengte på grunn av manglende vedlikehold, har kunsten hennes vært lite synlig her hjemme. Nå diskuteres det om NKIM og Trondheim Kunstmuseum skal stenges for godt og erstattes av et prestisjebygg på Leuthenhaven.
Direktøren for de to museene, Ingrid Lønnum, befinner seg nå i det vi på nordnorsk kaller «bedaring». Hun vet ikke helt hva som skal skje med de to museumsbyggene i Midtbyen. Samtidig har Museene i Trøndelag satt i gang arbeidet med å utrede det nye museumsbygget på Leuthenhaven. De drømmer om et slags multi-museum – en trøndersk kopi av Nasjonalmuseet. 55 unge europeiske arkitekter har siden mai konkurrert om idéutkast for prosjektet. Hensikten er å få nye ideer og synspunkter som skal hjelpe Trondheim kommune med en avgjørelse. Politikerne har nemlig også vært «i bedaring» i lengre tid, men muligheten for å pusse opp de to gamle bygningene tas med i vurderingen.
«Norge og Trondheim er så heldig å ha en billedvever med internasjonalt ry»
I 1994 var det 100 år siden Hannah Ryggen ble født. I forbindelse med jubileet arrangerte Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum en stor retrospektiv utstilling. Jeg ble engasjert som formidler under utstillingsperioden og fikk jeg gleden av å forelese om Ryggens arbeid med plantefarging under fagkonferansen som da ble arrangert. Utstillingen ble meget vellykket, Hannahs tepper fylte så å si hele huset. Siden har jeg skrevet en biografi om henne: «Vi lever på ei stjerne».
Hannah Ryggen ville at teppene henge i offentlige bygg. Samtidig hadde hun et sterkt forhold til museumsbygningen i Munkegaten og hadde et langvarig forhold til NKIM. Det var hit hun kom med sine første forsøk tidlig på 1930-tallet. Fordi hun manglet formell bakgrunn som kunsthåndverker, slet hun for å oppnå anerkjennelse i miljøet i Trondheim. Da teppet «Kunstens tre» skulle presenteres på en vandreutstilling i NKIM i 1930, ville de ikke vise det. I protest vevde hun teppet «Det gjelder at arbeide/Feiden». Det forestiller Hannah og en annen kvinne foran døra til «himmelriket», der de er blitt kastet ut av konservatoren, fremstilt som St. Peter. Over dem svever Vårherre, lederen av Trondheim Kunstforening, Roald Matheson Bye. Seinere tok nye direktører til vettet, og stadig flere tepper fikk innpass.
Det er nå på sin plass å stille følgende spørsmål: Hvordan har bygningen kunnet forfalle uten at ansvarlige har grepet inn? Og hva vil den pågående konservering og flytting av gjenstandene koste det offentlige? Hva ville en renovering av huset ha kostet? Jeg mener NKIM bør settes i stand og beholdes som et museum med vekt på tekstilkunst og med Ryggens tepper som kjerne. Et alternativt nytt multimuseum vil aldri kunne gi samme dybdetilbud, fordi de må dele plass med maleri, design og arkitektur.
NKIM og Trondheim Kunstmuseum bør få leve videre som kulturtilbud i byens hjerte. Deltakere i arkitektkonkurransen European påpekte også viktigheten av å restaurere og utnytte eksisterende bygninger i så stor utstrekning som mulig. Argumenter om at byggene er for små, kan imøtegås med at begge har tilliggende arealer som kan nyttes til utvidelser.
Løsningen innebærer også en reindyrking av kunsthåndverk og malerkunst. Med sine fine samlinger representerer de to husene et rikt tilbud for fordyping i kunsthåndverk og billedkunst. Kunstindustrimuseet kan bli et «Hannahs Hus», hvor bredden av hennes livsverk synliggjøres. Et slikt hus, fylt av hennes tepper, vil trekke til seg et internasjonalt publikum og gi besøkende et fantastisk møte med kunstneren som revolusjonerte billedveven – og som tok samtidens brennende spørsmål inn i sine verker. Vi trenger budskapet hennes nå! Timen nærmer seg!
