På debutplata er Feeo best når hun er risikovillig.
Goodness
AD 93
En av de nyeste stjerneskuddene på London-hipsterlabelet AD 93 heter Feeo, er i midten av tjueårene et sted, men synger med et mørkerødt alvor som om hun hadde levd gjennom minst to verdenskriger. Omtrent så bekmørkt er tekstuniverset også, slitesterk poesi som går akkurat passe store omveier rundt kjernespørsmål om selvet, relasjonene og tingenes tilstand.
Allerede abonnent? Logg inn
Sam Cooke lever videre gjennom James Hunter.
I Mandy, Indianas verden skal det gjøre vondt.
Som jentene i enden av korridoren av Overlook Hotel i «The Shining» (1979), kan man forestille seg tvillingene i Phoenix og Mercedes Arn-Horn i det kanadiske bandet Softcult. Litt creepy og overnaturlig er det, med andre ord. For selv når debutskiva «When A Flower Doesn’t Grow» hamrer hardt mot øregangene, venter det alltid noe mystisk, eterisk grunge, slørete shoegaze eller tvilende melodiprogresjoner rett rundt hjørnet. Rundt Rrrrriot grrrl-aktige «Hurt Me» eller mer banalt henrivende «Tired», flyter saktegående klimprespor, som i en mørk dam i de nordamerikanske skoger.