Finansminister Jens Stoltenberg rakk knapt å hylle sitt eget statsbudsjetts «ansvarlighet» før han ble kritisert av NRKs Cecilie Langum Becker.
Det får ikke hjelpe at budsjettets såkalte bruk av oljepenger ligger rundt 40 milliarder lavere enn handlingsregelen. «Ansvarlighet i 2026», belærer NRKs økonomikommentator, «handler ikke om å skryte av at vi kunne brukt mer, men om å innrømme at vi bør bruke mindre.»
I én forstand har Becker rett i at «vi må bruke mindre». Det fins ikke ressurser nok til alt. Særlig ikke fram mot 2060, når andelen eldre over 80 år vil tredobles fra dagens fire prosent til tolv prosent av befolkningen. I 2100 blir andelen rundt 16 prosent.
Det Norge mangler i tiårene som kommer, er ikke penger, men hender. I dag jobber 13 prosent av årsverkene innen helse og omsorg. Siden ingen tar til orde for å skyte de eldre, må nok denne andelen øke til godt over 20 prosent i 2060. Men kvinnenes utmarsj i lønnsarbeid kan ikke skje en gang til. Det fins ingen stor arbeidskraftreserve der mer.
Ergo: Hvis det ikke skjer noe, vil vi mangle veldig mange hender, hoder og hjerter til å ivareta grunnleggende behov i kjernen av de felles velferdsløsningene som bidrar så mye til Norges og Nordens sosiale og økonomiske suksess.
Politikk handler om å prioritere. Det blir ikke nok folk til å yte sykepleie for 90-åringer på Stovner hvis alle pleierne er sysselsatt med hudpleie for 40-åringer på Frogner.
Hvordan demper vi så veksten i privat forbruk for å gi rom til nødvendige velferdstjenester? Det korte svaret er skatt.
Skattenes rolle er ikke primært å «skaffe penger» til å kunne møte eldrebølgen. Staten har penger nok. Rollen er snarere å inndra noe av den private kjøpekraften, slik at vi demper den private etterspørselen. Da legger den beslag på færre årsverk, og det blir arbeidskraft ledig til felles helse og omsorg.
Alle som er over 80 år i 2060, ble født før 1980, så konturene av «eldrebølgen» har vært kjent flere tiår. Det eneste ansvarlige ville derfor vært å lage en langsiktig velferdsplan. Den må knyttes til en rettferdig skattepolitikk for balansert i vekst i privat forbruk på den ene siden og offentlige tjenester på den andre.
«Det blir ikke nok sykepleiere for 90-åringer på Stovner hvis alle er hudpleiere for 40-åringer på Frogner»
Dette har ikke skjedd. I stedet har vekslende regjeringer, gjennom det vi kan kalle «Stoltenbergs og Solbergs epoke i norsk politikk», drevet oss stadig dypere inn i Luksusfellen.
De siste 30 årene (1995–2024) har volumveksten i husholdningenes private forbruk vært 44 prosent høyere enn veksten i offentlig konsum (som inkluderer fellessektoren pluss ideelle velferdsleverandører). Dette viser ferske tall Manifest Media har hentet inn fra SSB.
Slik ser Luksusfellen ut når vi måler forskjellen i veksttakt. I absolutte tall blir forskjellen større, fordi offentlig konsum i utgangspunktet er en mindre størrelse. Målt i absolutte tall har volumveksten i privat forbruk vært 85 prosent høyere enn det offentliges etter 1995.
Vi hadde fått en mer balansert utvikling med et høyere samlet skattenivå. I stedet har Solbergs Høyre skrytt uhemmet av å kutte skatte- og avgiftsnivået med mange titalls milliarder, samtidig som Norge er på vei inn i eldrebølgen. Stoltenbergs Ap har skrytt av å ikke reversere de kuttene.
Hvis Cecilie Langum Becker frykter at oljepengebruken er for høy, hvorfor spør hun ikke om kanskje skattene er for lave? Titalls milliarder i skattekutt svekker budsjettbalansen og øker bruken av oljepenger.
Økonomi handler om å prioritere. En småbarnsfamilie der mor og far bruker alle pengene på Louis Vuitton-vesker i starten av måneden, kan stå uten mat til ungene mot slutten av måneden. På samme måte vil norske politikere mangle hoder og hender i eldreomsorgen mot slutten av tiåret, hvis de har brukt hele handlingsrommet på privat forbruksvekst i starten av tiåret. Da har de gått i Luksusfellen.
Hvordan vet NRKs kommentator at «ansvarlighet» må bety å stramme inn på offentlige utgifter? Hva om de går til behov som er mer grunnleggende en dem som dekkes av høy privat forbruksvekst?
Under ligger et klassespørsmål. Hvis det er sant at «vi» bør «bruke mindre», slik Langum Becker forkynner, hvorfor betyr «vi» alltid egentlig «dem»? De som skal strammes inn på, er jo i realiteten «dem som er særlig avhengige av offentlige velferdsløsninger». Ikke «vi Bærum-folk som velter oss i velstand på Snarøya», der hvor Langum Becker bor.
Følgene av å gå i Luksusfellen kan bli kjønnsdelte. De mest velstående vil ha råd til å møte kvalitetssvikt i det offentlige med å betale for private løsninger og hjelp i hjemmet. Folk flest må i økende grad pleie skrøpelige foreldre hjemme. Sydenturen du har råd til på grunn av skattekutt, blir ikke noe av, fordi du må medisinere mamma. Luksusfellens ironi!
Økt ubetalt omsorgsarbeid vil bety mer deltid og redusert arbeidstilbud, i hovedsak fra kvinnene. Resultatet blir altså likestilling i revers og et krympende skattegrunnlag. Jens Stoltenberg kan jo få forklare oss hva som er så «ansvarlig» ved dét.
