Vi må vende tilbake til den rette balansen mellom markeder og levering av offentlige goder. Det betyr å bevege seg vekk fra både den anglosaksiske modellen med laissez faire og voodoo-økonomi, og den kontinentale europeiske modellen med underskuddsdrevne velferdsstater. Begge modellene er ødelagte».
Dette sitatet av Nouriel Roubini oppsummerte i grunnen feilgrepene fra 1990 og framover som ga oss Finanskrisen høsten 2008. Globaliseringen og dårlig regulerte markeder hadde spilt fallitt. Europas velferdsstater verken var eller er tilstrekkelig finansierte.
Eurokrisen oppsto da en rekke euroland fikk alvorlige problemer med statsgjelden mellom 2010 og 2012. Landene fikk stadig større budsjettunderskudd og uhåndterbar gjeld. De måtte ha hjelpepakker fra de øvrige landene, og spekulasjonen om oppløsning av eurosonen begynte å florere. Dette ble effektivt stoppet i juli 2012 da daværende sentralbanksjef Mario Draghi lovte å gjøre «alt som er nødvendig for å hindre oppløsning». Det var kanskje et riktig tiltak da, men har i liten grad bidratt til løfte unionen.
Før finans- og eurokrisen var USA og EU jevnstore som de største økonomiene i verden. Nå leder USA klart. EU konkurrerer riktignok om andreplassen med Kina, men står i fare for å tape den posisjonen også.
Den samme Draghi la i september 2024 fram en knusende rapport over EU-økonomien, der han konkluderer at EU mangler økonomisk dynamikk for å få fram store selskaper i den nye digitale økonomien. Rapporten påpeker at EU har en «statisk industriell struktur» og ikke har skapt nye selskaper med verdi på over en billion euro de siste femti årene. Den påpeker videre at EU har to til tre ganger høyere energipriser enn USA – og trolig også Kina. Draghi stiller videre spørsmål til EUs avhengighet av Kina. Den «grønne given» og EUs ledende rolle i å sette klimamål og endre økonomien deretter, stiller han overraskende nok få spørsmål ved.
«Kina leverer nå solcellene og elbilene EU trenger for å nå egne mål»
Den første skjebnesvangre ideen – eller gamblingen, om du vil – etter 1990 innebar å flytte produksjon og forskning fra Europa til Kina. Dette ga riktignok på kort sikt fallende priser på forbruksgoder. Samtidig kunne europeisk industri videreutvikle lukrative markeder for mer avansert produksjon: biler med forbrenningsmotor, fly, tog, luksusvarer, maskiner og så videre. Nå, en generasjon etter, møter europeisk industri konkurranse på alle områder, også i de tidligere lønnsomme markedene.
Den andre skjebnesvangre gamblingen som nå gjør at den europeiske unionen knakker i sammenføyningene, var ideen om å lede an i et grønt skifte ved å fjerne stabile ikke-fornybare energikilder som gass, kull og kjernekraft og erstatte dem med variable fornybare kilder, før teknologien gir mulighet for lagring av disse. Dette, sammen med miljø- og klimabegrunnede forbud og reguleringer i et omfang som til nå har vært ukjent i markedsøkonomien, har gitt industriell svikt.
Framfor å bli et forbilde for andre og gi EU et forsprang industrielt og økonomisk, så har EUs «grønne giv» blitt en advarsel til andre stater om hvordan overgangen ikke bør gjennomføres. Nå leverer Kina solcellene og elbilene EU trenger for å nå egne mål, i mangel på en europeisk plan for oppbygging av nye verdikjeder for å nå klima- og miljømålene. De billige produktene fra Kina har gått fra å være enkle til å bli avanserte. For eksempel har Kina bygget opp hele verdikjeden på elbiler fra gruveproduksjon til batterier. Dette er muliggjort gjennom tidligere overføringer av industri- og forskningskompetanse fra Vesten over flere tiår.
Industrien i EU kjemper nå en kamp for overlevelse – mot toll fra USA, høye energipriser, overreguleringer og forbud (for eksempel forbud mot forbrenningsmotorer etter 2035). Stadig større deler av industrien er ikke lenger konkurransedyktig. Uten en fungerende produksjonsøkonomi ryker finansieringen av velferdsstaten, forsvarsløft og nye strategiske satsinger. Felles regler gjør at EU-landene lykkes eller mislykkes i fellesskap.
Mario Draghis løsning fra 2012, med pengetrykking og gjeld i sentralbanken, kan ikke redde dagens EU fra politiske feilgrep. Det må linjeskift og nye strategier til – raskt. Motsetningene øker, økonomien svikter og tilliten til systemet faller. Noe vil briste. Dette skjer med jevne mellomrom i Europa når en union har hatt sin tid. Utfordringen blir å gjøre overgangen så lite konfliktfylt som mulig. Et Europa bestående av stater framfor et Europas forente stater blir i grunn det Charles de Gaulle og mange med ham så for seg på 1960-tallet.
