Etter at det ble kjent at jeg blir ny finanspolitisk talsperson i Rødt, har en rekke journalister stilt meg samme spørsmål: Er jeg virkelig kompetent til å gjøre jobben?
Det er kanskje ikke så merkelig at de spør, tatt i betraktning at jeg overtar jobben fra Rødt-leder Marie Sneve Martinussen. Der Martinussen har mastergrad i samfunnsøkonomi, er videregående skole min høyeste fullførte utdanning. Mine rødgrønne motparter i Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har alle økonomiutdannelse, mens De Grønnes finanspolitiske talsperson Ingrid Liland har lang erfaring fra næringslivet. Selv har jeg jobbet som journalist, forfatter og reality-kjendis.
Jeg er altså på ingen måte økonom. Men jeg har heller ikke vært tillitsvalgt eller Nav-ansatt, og likevel var det ingen som stilte spørsmål ved min kompetanse da jeg tok plass i arbeids- og sosialkomiteen for fire år siden. Statsbudsjetter kan være vanskelig å lese, men så mye mer innfløkte enn Nav-regelverket nekter jeg faktisk å tro at de er.
Denne forskjellen peker i retning av at samfunnet vårt behandler økonomi som en form for over-vitenskap. Mens vi godtar at økonomer uttaler seg «faglig» om nær sagt alle spørsmål, betviler vi at folk med annen fagbakgrunn har noe særlig å bidra med i debatter om økonomisk politikk.
«Selv har jeg jobbet som journalist, forfatter og reality-kjendis»
Den viktigste kompetansen man kan ta med seg inn i finanskomiteen er den samme som i alle andre fagkomiteer på Stortinget, nemlig politisk kompetanse. Min oppgave de neste fire årene er ikke å regne på provenyeffekter, men å forhandle med fire andre partier for å sikre størst mulig gjennomslag for Rødts politikk. I staben har vi fagøkonomer som rådgivere, og tallene vi bruker bestiller vi fra Finansdepartementet som alle andre partier. Om jeg så hadde vunnet Nobels minnepris i økonomi, ville jeg ikke kunne lage statsbudsjetter med hjemmesnekra tallgrunnlag. Den eneste måten å bli tatt på alvor på i budsjettdebattene, er å kvalitetssikre forslagene med statens eget embetsverk.
De folkevalgtes rolle i det norske demokratiet er ikke å være eksperter, men å representere ulike interesser i befolkningen. Hvis vi bare skulle sette sammen Stortinget av landets fremste fageksperter, ville vi ikke hatt et demokrati i det hele tatt, men et teknokrati. Tonje Brenna er blant dem som jevnlig opplever å få sin kompetanse trukket i tvil, fordi hun «bare» har et utdanningsnivå som ligner på Einar Gerhardsens eller Trygve Brattelis. Men det er ingenting som tyder på at hun er noen dårligere politiker enn mange av hennes kolleger som har fullført utdanning ved universitet eller høyskole.
Dersom det norske folkestyret skal være tilgjengelig for hele befolkningen, og ikke bare for akademiske og økonomiske eliter, må det faktisk være mulig for en lærevillig og hardtarbeidende amatør å ta plass på både Stortinget og i regjeringen og gjøre en god jobb.
Til sist et hjertesukk. En av mine nye kolleger i finanskomiteen er Høyres Henrik Asheim. Han er åpenbart kompetent. Ikke bare har han vært statsråd, han har også ledet komiteen før. Men han har altså samme økonomifaglige bakgrunn som meg, altså ingen. Likevel mistenker jeg at han som Høyre-mann sjelden eller aldri opplever å få sin økonomiske kompetanse trukket i tvil.
Det er fordi høyresida har lyktes i å skape et inntrykk av at fullført elitekurs i Unge Høyre er en vel så god økonomiutdannelse som en doktorgrad ved Cambridge University. Denne ideen om at økonomi er noe høyresida «kan» og venstresida «ikke kan» er vi nødt til å kvitte oss med. Økonomisk politikk handler nemlig om det samme som all annen politikk – kamp mellom ulike interesser og verdier. Den kampen har jeg tenkt å ta i finanskomiteen de neste fire årene.
