Vekst som middel eller mål

Jon Naustdalslid får stadig inn reklame for Besteforeldrenes Klimaaksjon, skriver han i Klassekampen 2. oktober. På en av disse reklamene figurerer jeg, der jeg argumenterer for nødvendigheten av å tenke framover, noe lenger enn vi vanligvis gjør, av hensyn til det som er alle besteforeldres fellesnevner, nemlig barnebarna. Mitt poeng er at vi ved vårt levesett i dag neddiskonterer livsverdien av våre barnebarn ved å påføre dem et mer problematisk klima og en sterkt redusert natur. Fortiden er mer relevant, synes Naustdalslid å mene, og med utgangspunkt i sin egen farfars livsvilkår (født i 1880) og hans eventuelle tanker om sine barnebarn, mener han at farfaren ikke ville kunnet forestille seg hvilket liv de ville hatt. Vi lever lenger, har bedre helse, har bedre utdannelse, og teknologiske framskritt har fjernet mye av det gamle slitet. Kort sagt har verden gått framover. Det er naturligvis riktig. Min egen farfar på et bratt lite vestlandsbruk hadde ett overordnet mål med slitet: at barna skulle få utdannelse og slippe slitet som han selv opplevde. Og han lykkes. Barna fikk utdannelse, lettere liv, og ingen overtok gården.