DebattNatur

Vekst som middel eller mål

Jon Naustdalslid får stadig inn reklame for Besteforeldrenes Klimaaksjon, skriver han i Klassekampen 2. oktober. På en av disse reklamene figurerer jeg, der jeg argumenterer for nødvendigheten av å tenke framover, noe lenger enn vi vanligvis gjør, av hensyn til det som er alle besteforeldres fellesnevner, nemlig barnebarna. Mitt poeng er at vi ved vårt levesett i dag neddiskonterer livsverdien av våre barnebarn ved å påføre dem et mer problematisk klima og en sterkt redusert natur. Fortiden er mer relevant, synes Naustdalslid å mene, og med utgangspunkt i sin egen farfars livsvilkår (født i 1880) og hans eventuelle tanker om sine barnebarn, mener han at farfaren ikke ville kunnet forestille seg hvilket liv de ville hatt. Vi lever lenger, har bedre helse, har bedre utdannelse, og teknologiske framskritt har fjernet mye av det gamle slitet. Kort sagt har verden gått framover. Det er naturligvis riktig. Min egen farfar på et bratt lite vestlandsbruk hadde ett overordnet mål med slitet: at barna skulle få utdannelse og slippe slitet som han selv opplevde. Og han lykkes. Barna fikk utdannelse, lettere liv, og ingen overtok gården.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Rasisme

22. juli – dagen derpå

Det er noe dypt urovekkende med kommentarfeltene i Norge. Ikke fordi de inneholder én eller to ekstreme stemmer. Men fordi hundrevis av mennesker nikker samtykkende. De trykker «liker» og bygger opp under et hat som for lengst har sluttet å være enkeltstående hendelser. Da Sumaya Jirde Ali, samfunnsdebattant og forfatter, åpent på sosiale medier fortalte at hun igjen er innlagt på psykiatrisk avdeling etter mange år med rasisme og sexisme, kunne man håpet at folk viste litt medmenneskelighet. I stedet kom de vanlige kommentarene: «Reis hjem.» «Du passer ikke inn her.» «Profesjonelt offer.» «Hvorfor er du i Norge hvis alt er så fælt?» «Send henne tilbake.» Jeg klarer ikke å lese slike kommentarfelt uten å tenke på dagene etter 22. juli.

Stemmerett

En kommune er også et fellesskap

Fremskrittspartiet vil knytte stemmeretten ved lokalvalg til norsk statsborgerskap. Forslaget reiser et mer grunnleggende spørsmål enn hvem som oppfyller et formelt krav: Hva slags politisk fellesskap er en kommune: et fellesskap av statsborgere eller et fellesskap av innbyggere? Statsborgerskap uttrykker formelt medlemskap i staten og har naturlig nok en særlig betydning ved nasjonale valg. Men Frp behandler politisk tilhørighet som om den bare kan bygge på dette ene båndet. En kommune er en annen type politisk fellesskap. Den omfatter mennesker som bor der, deler lokale institusjoner og berøres av beslutningene. Derfor kan langvarig botid og lokal tilhørighet gi et legitimt grunnlag for demokratisk deltakelse. Som Nuno Marques nylig påpekte i Nationen, berører forslaget mennesker som allerede arbeider, bidrar og deltar i lokalsamfunnet. Det reiser samtidig et mer grunnleggende spørsmål om hva som gir demokratisk tilhørighet på kommunalt nivå. Dette betyr ikke at statsborgerskap og botid er det samme.

Økonomi

Feil diagnose – men også feil verktøy

Thomas Herland Rasmussen skriver en viktig artikkel (Klassekampen, 21. juli). Han avkler dereguleringsfortellingen for det den er: Et forsøk på å bruke «konkurransekraft» som påskudd for å bygge monopoler, mens den egentlige årsaken til Europas svake investeringer ligger et helt annet sted – i finansialiseringen av næringslivet. Selskapene sitter ikke på for lite kapital. De bruker den på utbytte, tilbakekjøp av aksjer og lederlønninger istedenfor på fabrikker, maskiner og forskning. Men når artikkelen skal forklare hvorfor dette skjer og hva løsningen er, faller den ned på den samme modellen som har produsert problemet. Hele resonnementet hviler på BNP som mål på økonomisk virkelighet.