Leder

På tilliten løs

Anna Krokene

Hvor mange personer er ansatt med direktør i tittel i norsk helsebyråkrati? Det spørsmålet ville Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum ha svar på i vår. Svaret han fikk var 338. Helseminister Jan Christian Vestre (Ap) kunne fortelle at direktørene hadde en snittlønn på 1,4 millioner kroner. En halv milliard kroner er altså prislappen på Norges helsebyråkrati, slik tidsskriftet Sykepleien skrev den gang. Vedum er blant dem som gjentatte ganger har kritisert direktørveldets vekst i offentlig sektor. Den virker å ingen ende ha. Under valgkampen tok Vedum i VG til orde for at staten skal kvitte seg med hundrevis av høyt gasjerte direktørstillinger. Det er ikke vanskelig å støtte opp om budskapet om at vi trenger færre kommunikasjonsdirektører, og flere sjukepleiere.

«Lokalkunnskap lar seg vanskelig prissettes.»

De siste to ukene har debatten om helsedirektørene skutt fart etter at Avisa Nordland omtalte arbeidskontrakten til den nyansatte kommunikasjonsdirektøren i Helse Nord. Kim Hannisdal tar regional rekord med 1,85 millioner kroner i lønn. Dessuten får han 12 ekstra fridager, og helseforetaket dekker pendlerkostnader og pendlerbolig eller hotell opp til 15.000 kroner i måneden. Helse Nords nye kommunikasjonsdirektør bor nemlig ikke i Bodø, men i Oslo sentrum. På NRKs Debatten forsvarte administrerende direktør Marit Lind ordningen med å si: «Vi har dessverre ikke den samme tilgangen på kompetente medarbeidere i nord.»

Det skapte reaksjoner blant de folkevalgte fra nord. Senterpartiets Bent-Joacim Bentzen, som selv er fra Hadsel i Nordland, kalte påstanden «vanvittig» til NRK. Det er ingen tvil om at det også lengst nord i landet finnes folk med kompetansen som kreves for å ha jobben som kommunikasjonsdirektør. I tillegg sitter de på lokalkunnskap om regionen som vanskelig lar seg prissettes. Når ei fødestue skal legges ned, eller antall sengeposter reduseres, er kjennskap til lokale forhold helt sentralt. Mye kan konsekvensutredes, men å ha nærhet til dem det rammer har en egen verdi. I kombinasjon bidrar lønnsgaloppen og Linds uttalelser til at den allerede svekkede tilliten lokalbefolkningen har til helseforetaket svekkes ytterligere. Det er alvorlig i en tid der vårt felles helsevesen er under press.

Leder

Datasentre må ha konsesjon

Norske datasentre har blitt milliardbutikk for utenlandske eiere, melder Finansavisen. Den israelske Azrieli-familien kontrollerer gjennom selskapet Green Mountain fem datasentre i Norge. Den kinesiske milliardæren Jihan Wu satser også igjennom Bitdeer-konsernet, som eier datasenter i Molde og i Tydal. Begge har vært brukt til å utvinne kryptovaluta. Tydal i Sør-Trøndelag bygges nå om til å bli Norges største operative KI-senter. «Norge er et perfekt sted å legge datasenter, og den fordelen gir vi bort gratis», sier Robert Næss i Nordea. Norge har rimelig fornybar kraft, kjølig klima og velvillige kommuner.

Bjørgulv Braanen

Folke­mord­hensikt

I desember 2023 anla Sør-Afrika sak mot Israel for brudd på folkemord­konvensjonen ved Den internasjonale domstolen (ICJ). Saken pågår fortsatt, men domstolen har pålagt Israel å gjennomføre midlertidige tiltak for å forhindre et folkemord på Gazastripa. Blant annet krever domstolen at Israel sikrer uhindret humanitær hjelp til befolkningen og at landet «skal treffe alle mulige tiltak for å forhindre og straffe direkte og offentlige oppfordringer til å begå folkemord av palestinere i Gaza». Det har lenge vært klart at humanitær hjelp ikke slipper uhindret fram. Israelske myndigheter gjør heller ikke noe for å hindre og straffe direkte oppfordringer til folkemord. Årsaken er at oppfordringene kommer fra regjeringen selv. I nylig innspilt podkastintervju oppfordrer Israels sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir til målrettede drap på palestinere på Gazastripa.

Mari Skurdal

Et helvete av vår støpning

Lørdag var det fem år siden Taliban-krigere rykket inn i Afghanistans hovedstad Kabul og gjenerobret kontrollen over landet, 20 år etter at de ble styrtet av en internasjonal koalisjon der også norske soldater deltok. Nato-uttrekningen av landet i august og september 2021 har allerede skrevet seg inn i historiebøkene som et ydmykende nederlag for alliansen, og en demonstrasjon av begrensningene i hva Vesten er i stand til å oppnå med sin materielt overlegne militærmakt. I de fem årene som har gått siden den gang har mange av de samme landene likevel fortsatt det som i praksis utgjør en økonomisk blokade av Afghanistan, med et uttalt mål om å påvirke utviklingen i landet gjennom å legge press på styresmaktene. Situasjonen i dagens Afghanistan er dyster. Magasinet The Economist, som har dedikert sin siste utgave til en lang reportasje fra landet, skriver i en lederartikkel at musikk er forbudt, og at Talibans moralpoliti fysisk straffer menn som har for kort skjegg, mens kvinner er utestengt fra arbeidsplasser og universiteter og ikke får lov å reise fritt uten følge. Samtidig er det viktig å huske på at denne tragiske situasjonen ikke skyldes Vestens fravær, men vel så mye er en konsekvens av vår krigføring. Som østerriksk-afghanske Emran Feroz påpeker hos nettstedet Zeteo, var det amerikanske droneangrep og dødsskvadroner som bidro til at «hele samfunn ble ødelagt, og tusenvis av sivile radikalisert i prosessen». Det er lite som tyder på at USA har tatt lærdom av nederlaget i Afghanistan, og våpenlobbyen vil nok sørge for at det forholder seg sånn i overskuelig framtid.

Ole Øyvind Sand Holth