Leder

På tilliten løs

Hvor mange personer er ansatt med direktør i tittel i norsk helsebyråkrati? Det spørsmålet ville Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum ha svar på i vår. Svaret han fikk var 338. Helseminister Jan Christian Vestre (Ap) kunne fortelle at direktørene hadde en snittlønn på 1,4 millioner kroner. En halv milliard kroner er altså prislappen på Norges helsebyråkrati, slik tidsskriftet Sykepleien skrev den gang. Vedum er blant dem som gjentatte ganger har kritisert direktørveldets vekst i offentlig sektor. Den virker å ingen ende ha. Under valgkampen tok Vedum i VG til orde for at staten skal kvitte seg med hundrevis av høyt gasjerte direktørstillinger. Det er ikke vanskelig å støtte opp om budskapet om at vi trenger færre kommunikasjonsdirektører, og flere sjukepleiere.

«Lokalkunnskap lar seg vanskelig prissettes.»

De siste to ukene har debatten om helsedirektørene skutt fart etter at Avisa Nordland omtalte arbeidskontrakten til den nyansatte kommunikasjonsdirektøren i Helse Nord. Kim Hannisdal tar regional rekord med 1,85 millioner kroner i lønn. Dessuten får han 12 ekstra fridager, og helseforetaket dekker pendlerkostnader og pendlerbolig eller hotell opp til 15.000 kroner i måneden. Helse Nords nye kommunikasjonsdirektør bor nemlig ikke i Bodø, men i Oslo sentrum. På NRKs Debatten forsvarte administrerende direktør Marit Lind ordningen med å si: «Vi har dessverre ikke den samme tilgangen på kompetente medarbeidere i nord.»

Det skapte reaksjoner blant de folkevalgte fra nord. Senterpartiets Bent-Joacim Bentzen, som selv er fra Hadsel i Nordland, kalte påstanden «vanvittig» til NRK. Det er ingen tvil om at det også lengst nord i landet finnes folk med kompetansen som kreves for å ha jobben som kommunikasjonsdirektør. I tillegg sitter de på lokalkunnskap om regionen som vanskelig lar seg prissettes. Når ei fødestue skal legges ned, eller antall sengeposter reduseres, er kjennskap til lokale forhold helt sentralt. Mye kan konsekvensutredes, men å ha nærhet til dem det rammer har en egen verdi. I kombinasjon bidrar lønnsgaloppen og Linds uttalelser til at den allerede svekkede tilliten lokalbefolkningen har til helseforetaket svekkes ytterligere. Det er alvorlig i en tid der vårt felles helsevesen er under press.

Leder

Sanksjoner må på plass

I en artikkel i Haaretz beskriver avisas mangeårige kommentator Gideon Levy Israels egentlige plan for Gaza. Den består i en bevisst og målrettet ødeleggelse av liv og samfunnsstrukturer for å oppnå kaos. «Så snart Gazas befolkning er redusert til en fragmentert, uorganisert masse uten grunnleggende tjenester, essensielle institusjoner og selvfølgelig uten lederskap, vil den fullstendige oppløsningen av samfunnsstrukturen gjøre det lettere for Israel å gå videre til neste fase – en fase landet aldri har gitt opp – nemlig fordrivelsen.» ­Statsminister Benjamin Netanyahu mer enn hintet til at Israel planlegger å ta over området da han talte til bosettere på Vestbredden forrige uke. Han skrøt av at Israel snart kontrollerer 70 prosent av Gaza­stripa og la til: «La oss starte med det.» Forsvarsminister Israel Katz skrev samtidig på X at Israel nå er klar til å iverksette «en frivillig migrasjonsplan» for Gazas 2,2 millioner palestinere. Andre ord for en slik plan er etnisk rensing, tvangsforflytting eller også folkemord. Raymond Johansen i Norsk Folkehjelp kalte i et innlegg i går Israels strategi for «overbelastning». Det går ut på å gjøre så mange ugjerninger samtidig at organisasjoner, presse og politikere ikke vet hvor de skal rette oppmerksomheten.

Dritti­fi­sering i Aften­posten

I 1992 fikk Gunda Djupvik fast jobb i Statens Informasjonstjeneste. Da gjorde en nyutdannet jurist på 26 år slik man skal gjøre: Hun tegnet abonnement på Aftenposten. Siden har Djupvik byttet jobb mange ganger, men abonnementet har hun beholdt gjennom hele yrkeslivet. Helt til en tirsdag i april, da hun våknet til en e-post om at Schibsted framover krever 39 kroner i måneden for å slippe at konsernet og «utvalgte annonsepartnere» samler inn brukerdata for å vise personlig tilpassede annonser. «Det fyrste eg gjorde, før eg stod opp, var å gå inn på Schibsted og avslutta abonnementet mitt på Aftenposten og VG», sier Djupvik til NRK. «Schibsted annonsevalg» henter inspirasjon fra de store teknologiplattformene. For å bruke Facebook må du enten dele personopplysninger eller betale for å slippe personrettede annonser.

Ingen quick fix

Kravet om 16 års aldersgrense for bruk av sosiale medier har vært et av regjeringens prestisjeprosjekter. Nå er det i ferd med å bli til nesten ingenting. Nettavisa Rett24 skriver at lovforslaget som krever at some-selskaper innfører aldersverifisering for norske brukere, har blitt kraftig utvannet. I den første versjonen av lovforslaget ble selskapene ilagt gebyr om de ikke etablerte en mekanisme for å sikre at brukerne var over 16 år. Nå har regjeringen kommet til at det er i strid med EØS-retten og har endret kravet til en anbefaling – uten sanksjonsmuligheter. Det kan se ut som et tilfelle av fjellet som fødte en mus.