Leder

På tilliten løs

Hvor mange personer er ansatt med direktør i tittel i norsk helsebyråkrati? Det spørsmålet ville Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum ha svar på i vår. Svaret han fikk var 338. Helseminister Jan Christian Vestre (Ap) kunne fortelle at direktørene hadde en snittlønn på 1,4 millioner kroner. En halv milliard kroner er altså prislappen på Norges helsebyråkrati, slik tidsskriftet Sykepleien skrev den gang. Vedum er blant dem som gjentatte ganger har kritisert direktørveldets vekst i offentlig sektor. Den virker å ingen ende ha. Under valgkampen tok Vedum i VG til orde for at staten skal kvitte seg med hundrevis av høyt gasjerte direktørstillinger. Det er ikke vanskelig å støtte opp om budskapet om at vi trenger færre kommunikasjonsdirektører, og flere sjukepleiere.

«Lokalkunnskap lar seg vanskelig prissettes.»

De siste to ukene har debatten om helsedirektørene skutt fart etter at Avisa Nordland omtalte arbeidskontrakten til den nyansatte kommunikasjonsdirektøren i Helse Nord. Kim Hannisdal tar regional rekord med 1,85 millioner kroner i lønn. Dessuten får han 12 ekstra fridager, og helseforetaket dekker pendlerkostnader og pendlerbolig eller hotell opp til 15.000 kroner i måneden. Helse Nords nye kommunikasjonsdirektør bor nemlig ikke i Bodø, men i Oslo sentrum. På NRKs Debatten forsvarte administrerende direktør Marit Lind ordningen med å si: «Vi har dessverre ikke den samme tilgangen på kompetente medarbeidere i nord.»

Det skapte reaksjoner blant de folkevalgte fra nord. Senterpartiets Bent-Joacim Bentzen, som selv er fra Hadsel i Nordland, kalte påstanden «vanvittig» til NRK. Det er ingen tvil om at det også lengst nord i landet finnes folk med kompetansen som kreves for å ha jobben som kommunikasjonsdirektør. I tillegg sitter de på lokalkunnskap om regionen som vanskelig lar seg prissettes. Når ei fødestue skal legges ned, eller antall sengeposter reduseres, er kjennskap til lokale forhold helt sentralt. Mye kan konsekvensutredes, men å ha nærhet til dem det rammer har en egen verdi. I kombinasjon bidrar lønnsgaloppen og Linds uttalelser til at den allerede svekkede tilliten lokalbefolkningen har til helseforetaket svekkes ytterligere. Det er alvorlig i en tid der vårt felles helsevesen er under press.

Leder

Bukkene og havre­sek­ken

Ifølge finansminister Jens Stoltenberg har Norge et akutt behov for å mykne opp Oljefondets etiske rammeverk. På under en uke har han satt Etikkrådet på pause og nedsatt et utvalg for å vurdere fondets etiske retningslinjer. Utvalgets sammensetning tilsier en oppmykning. Utvalgsleder Svein Gjedrem har selv vært sentralbanksjef og finansråd, og i 2017 ledet han et utvalg som foreslo å skrote det stortingsoppnevnte tilsynsorganet til Norges Bank, representantskapet. Han ønsket en bank og et oljefond som var et hakk lenger unna Stortingets kontroll og innsyn. Den skandaløse ansettelsen av oljefondsjef Nicolai Tangen viste viktigheten av representantskapet.

I ekstase

Euforien i deler av den norske hovedstadspressa har vært til å ta og føle på etter at Jens Stoltenberg vendte tilbake til norsk politikk. Denne uka nådde den nye, ekstatiske høyder. VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv har kappes om ordbokas superlativer i omtalen av Oljefond-vedtaket i Stortinget, som setter Etikkrådet på pause. Arbeiderpartiet har, på oppdrag fra finansministeren, sikret flertall med Høyre, Frp, KrF og Senterpartiet for å sette til side Etikkrådet mens dagens etiske regelverk gjennomgås. Målet er en oppmykning. Stoltenberg har nemlig fått for seg at investeringene i de største amerikanske teknologiselskapene kan rammes av dagens etiske regningslinjer. Slikt får den borgerlige Oslo-pressa til å sprette sjampanjekorkene.

En historisk valgseier

Den radikale, unge sosialisten Zohran Mamdani ble natt til i går valgt til ordfører i New York, og det attpåtil med et av de mest solide mandatene på lang tid. Han blir borgermesteren som har fått flest stemmer bak seg siden 1965, og nesten like langt tilbake må vi gå for å finne like høy valgdeltakelse. New York, USAs største by og kapitalismens høyborg over noen, skal i årene som kommer, styres av en selverklært sosialist. I sin seierstale valgnatta tegnet Mamdani ut en ny politisk vei for det demokratiske partiet, som ligger godt til venstre for den sittende, næringsvennlige partieliten. Han sa at for mange arbeidsfolk ikke lenger kjenner seg igjen i partiet, og at altfor mange har gått til høyre for å finne svar. Mamdani peker ut en annen retning: «Vi skal ikke lenger måtte åpne en historiebok for finne bevis for at demokrater kan våge å være storslagne.» Talen gir en pekepinn på hvilke deler av historien det er Mamdani har lest seg opp på.