I dag vet alle universitetsledere, styrerepresentanter og ansatte ved norske universiteter og forskningsinstitusjoner at Israels okkupasjon av Palestina etter folkeretten er ulovlig. De vet også at de israelske bosettingene er ulovlige, at Israel praktiserer apartheid, og at Israel etter alt å dømme begår folkemord i Gaza. Likevel fortsetter norske universiteter å samarbeide med israelske universiteter. Det kan få konsekvenser.
Vi har i andre sammenhenger omtalt Falco-prosjektet – ledet av Norce og finansiert av EUs Horisontprogram med 100 millioner kroner – som et graverende eksempel på uforstand og unnfallenhet i universitets- og høyskolesektoren. Problemet er ikke innholdet i forskningen, men samarbeidet med to israelske universiteter, Bar Ilan University og Herzog College, som opererer på okkuperte områder. Uavhengig av om prosjektets aktiviteter utføres på okkupert område, inkluderer samarbeidet universiteter som har deltatt i organisert kriminalitet rettet mot det palestinske folket.
Bar Ilan University sto bak den ulovlige etableringen av Ariel University i folkerettsstridige bosettinger. Universitetet samarbeider tett med israelsk etterretning og våpenprodusenten Elbit, som har levert våpen til det israelske militæret under folkemordet i Gaza. Herzog College har etablert akademiske institusjoner i de ulovlige bosettingene Alon Shvut og Migdal Oz, noe som utgjør krigsforbrytelser.
Faktum er at samtlige israelske universiteter er statlige instrumenter i den brutale undertrykkelsen av palestinerne, slik Maja Wind har dokumentert i boken «Towers of Ivory & Steel». FNs spesialrapportør Francesca Albanese har i en nylig rapport til FN om okkupasjons- og folkemordøkonomien pekt på det samme (avsnitt 82–86). Albanese viser også til at EUs Horisontprogram aktivt har understøttet samarbeid med israelske universiteter som har medvirket til apartheid og folkemord (avsnitt 84).
Allerede før Falco-prosjektet formelt startet, hadde Universitetet i Stavanger og Tyrilistiftelsen trukket seg på grunn av Israels krigføring i Gaza. Fire norske institusjoner gjensto: Norce, UiB (som også eier Norce), Stavanger universitetssykehus og Sykehuset Innlandet. Prosjektets involvering av de israelske universitetene ble kritisert internt i sykehusmiljøene og offentlig i det norske musikkterapimiljøet.
I styrevedtak 29. september 2025 besluttet Stavanger universitetssykehus, etter anbefaling fra administrerende direktør Helle Schøyen, å trekke seg fra Falco dersom de to israelske partnerne ikke avslutter sin deltakelse innen utgangen av 2025. Styret ved Sykehuset Innlandet vedtok samme dag at de tok «til orientering» den samme anbefalingen fra sin administrerende direktør, Alice Beate Andersgaard.
Schøyen fremhevet at sykehus og helsepersonell gjentatte ganger er blitt mål for israelske angrep. FNs uavhengige granskningskommisjon har i sin folkerettslige analyse konkludert med at Israel i to år har begått folkemord i Gaza, hvor handlingsmønsteret har innbefattet systematiske angrep på sykehus, helsepersonell, helsestasjoner, og ambulanser. Sykehusene i Stavanger og Innlandet la særlig vekt på disse angrepene i sine vurderinger. Mener UiB og Norce at det lar seg forsvare å samarbeide med institusjoner som har bidratt til utryddelsen av universiteter, forskningsinstitutter, skoler, skolebarn, studenter, lærere og forskere i Gaza?
La oss kort se på argumentene som har vært fremført for fortsatt samarbeid, både i Falco-prosjektet og ellers:
1) Akademisk frihet går foran andre hensyn
«Samtlige israelske universiteter er statlige instrumenter i undertrykkelsen»
2) Dette er ikke institusjonelt samarbeid
3) Det er ikke risiko i selve forskningen
4) Institusjonsledere og institusjonens styre har ikke noe ansvar
5) Ansvaret for risikovurderinger og forskningsetikk ligger kun på forskerne
Akademisk frihet innskrenkes imidlertid av grunnleggende folkerett, menneskerettigheter og forskningsetiske hensyn. Forskning medfører både frihet og ansvar. Dette prinsippet har ligget til grunn for forskningsetikken siden annen verdenskrig.
EU-finansierte prosjekter, som Falco, utgjør åpenbart institusjonelt samarbeid. Kontraktene inngås mellom og håndteres av institusjoner, ikke enkeltforskere. Styrebehandlingene i Stavanger og på Innlandet beviser det samme: Styret kan stoppe institusjonens og egne forskeres deltakelse i slike prosjekter på et folkerettslig og etisk grunnlag. Forskerne i prosjektet kan ikke overprøve institusjonens beslutning.
Vedrørende risiko, er universiteter og forskningsinstitutter «foretak» i straffelovens forstand. De vil derfor kunne ilegges foretaksstraff hvis et forskningssamarbeid medfører straffbare handlinger. Et eksempel er medvirkning til krigsforbrytelsen ulovlig bosetting, gjennom å bevirke pengeoverføringer til et universitet som driver ulovlige campuser på okkupert område, jf. straffeloven §§ 15 (medvirkning), 27-28 og 103 annet ledd bokstav b. Ledere og styremedlemmer vil da også kunne holdes ansvarlig, jf. straffeloven § 109.
Direktør for De nasjonale forskningsetiske komiteene, Helene Ingierd, har understreket «institusjonenes ansvar» og hvor viktig det er at «både enkeltforskerne og institusjonene» gjør selvstendige og konkrete vurderinger om forskningssamarbeid». Universitetsledere kan altså ikke smuldre bort institusjonens ansvar ved å peke på forskerne som de eneste ansvarlige for etisk risiko i prosjektet, ei heller kan dette ansvaret flyttes til EUs Horisontprogram eller et nasjonalt forskningsråd.
Lederne og styrene ved universiteter som UiB og UiO, og ved Norce, bør ta lærdom av det som nå har skjedd i Falco-prosjektet i Stavanger og Innlandet. Hvis forskning og penger anses som viktigere enn våre forskningsetiske og rettslige forpliktelser i møte med folkemord og ulovlig okkupasjon, er vi på ville veier. Det kan medføre en helt berettiget knekk i folks tillit til universitetene.
