Jonas og Jens vant valget, og vi står forhåpentligvis foran fire år uten Sylvi med hånden på rattet. Det kan bli mye rot likevel. Jeg tror vi kan se fram til vekslende allianser på Stortinget med flere overraskende og – for oss på venstresiden – skuffende utfall i viktige saker. Når det er sagt, foretrekker jeg personlig, sikkert i likhet med flertallet av denne avisens lesere, rød-grønn uforutsigbarhet framfor den blåblå varianten.
Også er det noe som ligger fast. Uansett hvilke allianser Ap går inn i fra sak til sak, kommer forsvaret til å få mye penger. Andre deler av offentlig sektor kommer til å få høre at vi må spare for å finansiere det aller viktigste, vår frihet og vår suverenitet.
Så lenge Putin har makta i Russland, dronene flagrer rundt ørene på oss og Trump fortsetter å skape usikkerhet rundt Nato, er det vanskelig å være uenig i at det er viktig å bygge opp forsvaret. Om det er like riktig å kjøre alt annet på sparebluss er en annen sak.
Ett avgjørende premiss er om vi bør betrakte velferdsutgifter som forbruk eller investering. For høyresiden og mange i arbeiderpartiet og finansdepartementet er svaret opplagt. Det blir tydelig hver gang en politiker (også Ap-folk) kolporterer den like seiglivede som absurde forestillingen om at privat sektor skaper verdier som offentlig sektor bruker. Eller hver gang det spørres om vi har råd til velferdsstaten.
Keynes sa en gang at alt vi kan gjøre har vi også råd til. Med det mente han at det ikke er pengene det står på, men realressursene. Penger er først og fremst et middel som hjelper oss å styre ressurser (arbeidskraft og kapital). Jo mer penger staten krever inn i skatt, desto flere ressurser kan offentlig sektor legge beslag på. Vi kan få flere sykepleiere, eller gi de vi har høyere lønn slik at de blir i jobben, mens det blir litt mindre aktivitet i privat sektor.
Et alternativ er å trykke mer penger. Eller i Norges tilfelle, å bruke av pensjonsfondet. Begge disse metodene, kan, om de brukes med for mye entusiasme, føre til økende inflasjon – noe de fleste er enige om er et onde.
Slik det norske styringsregimet er bygget opp, vil økende inflasjon møtes med høyere renter og enda større kutt i offentlig sektor. Begge deler er upopulært. Dette er hovedgrunnen til at den nye regjeringen kommer til å forsøke å føre en «ansvarlig» (les: gjerrig mot alle andre enn forsvaret) økonomisk politikk.
«Jeg tror ikke det er noen umiddelbar fare for at norske rekrutter skal krympe»
Til dette er det fire ting å si.
For det førsteburde vi utvide repertoaret vi trekker på når vi skal bekjempe inflasjon. En oppdatert konkurransepolitikk som finner virkemidler mot «seller’s inflation» – altså prisstigning som springer ut av at mange bransjer ser sitt snitt til å ta et ekstra knepp eller to når prisene likevel stiger (for eksempel dagligvarer) burde ha høyeste prioritet.
En sterkere regulering av abonnementskapitalismen og det fordyrende kaoset som tvungen overgang til apper (tenk alt fra strømmetjenester til elbil-lading) skaper kunne også bidra.
For det andremå vi se nærmere på hva som skjer når offentlige tjenesteprodusenter skal spare. Min erfaring er at det går mye hardere utover kjerneoppgavene, den faktiske tjenesteproduksjonen, enn hva tilfellet er med ledere, lederutvikling og andre funksjoner som kontroll, «kvalitet», informasjonsmedarbeidere og innkjøpere. Slik er det fordi organisasjoner også er arenaer for maktutøvelse. I de siste tiårene har det foregått en kraftig overføring av makt til ledere og kretsen rundt dem. Det er disse kreftene, ikke legene, sykepleierne, lærerne, ingeniørene, kantinepersonalet eller vaskehjelpene som bestemmer hvor kuttene skal tas.
For det tredjemå vi åpne en diskusjon av premisset om at det mest «ansvarlige» alltid er å tyne den tjenesteproduserende delen av offentlig sektor. Om vi tenker på offentlig tjenesteproduksjon som investeringer i humankapital, blir den tatt-for-gitte koblingen mellom offentlig sparing og ansvarlighet borte. Investeringer i humankapital gir avkastning for samfunnet. Bedre folkehelse og bedre utdanning er realverdier som blir hyllet hver gang en politiker snakker om den norske modellen, men de vet det kanskje ikke selv, de bare sier det? Tiltak som mobiliserer og bevarer arbeidskraft er god butikk for samfunnet. Internasjonal forskning viser at det knapt finnes noe mer lønnsomt enn å hjelpe.
For det fjerdekan vi spørre hva offentlig fattigdom gjør med forsvarsevnen. Velferdsstaten ble oppfunnet av politikere som var bekymret over hva industrikapitalismen gjorde med så vel forsvarsevne som forsvarsvilje. Skal du gå i krig kan du ikke ha under- og feilernærte soldater som blir lavere og lavere årskull for årskull (hvilket skjedde i Storbritannia på 1800-tallet). Skal du føre krig må den offentlige infrastrukturen fungere. Også det ultimate argumentet: Skal du be folk om å dø for landet sitt, bør det være verdt å dø for.
Jeg tror ikke det er noen umiddelbar fare for at norske rekrutter skal krympe. Men parallellen kan fungere likevel. Noen kjappe eksempler: Moderne krigføring er høyteknologisk. Er det dermed militært risikabelt å sultefore utdanningsinstitusjonene? Har vi råd til å holde på med det tullete jernbaneregimet vi har i dag om tropper skal forflyttes fra ett sted til et annet? Og kan det gå ut over forsvarsviljen om ulikhetssamfunnet fortsetter å utvikle seg den veien det har gått de siste 30-årene?
