I slutten av september kom et skip fra det israelske rederiet Zim uanmeldt til havna i Genova. Der skulle det lastes med farlig gods – eksplosiver, ifølge observatører – før det skulle seile videre mot Israel.
Men sånn gikk det ikke. Romeo Pellicciari (56) og resten av arbeiderne ved havna i Genova nektet å laste skipet.
Da hadde arbeiderne allerede mobilisert byen og samlet inn flere hundre tonn mat og nødhjelp som skulle sendes med Gaza-konvoien Global Sumud Flotilla. De sendte også en av sine egne, José Nivoi, med på den farlige ferden mot Gazastripa.
Foran 40.000 Palestina-demonstranter i Genova kom havnearbeidernes talsperson, Riccardo Rudino, med en erklæring: Dersom de mistet kontakten med Sumud-konvoien i mer enn 20 minutter, kom de til å stenge helt ned. Ikke så mye som en spiker ville slippe gjennom, advarte han.
Og havnearbeiderne holdt ordet sitt: De stanset all aktivitet ved havna i Genova. Så tok de imot havnearbeidere fra hele Europa til samtaler om å blokkere våpenforsendelser til Israel.
– Vi er impulsive – vi handler umiddelbart. Har vi et problem, løser vi det her og nå, sier Romeo Pellicciari som er organisert i Collettivo Autonomo Lavoratori Portuali (Calp).
Ingen våpen uten frakt
Klassekampen skulle intervjue Romeo Pellicciari, som har blitt en slags frontfigur for Genova-havnearbeiderne, mens han var i Oslo denne uka. Men hvis man vil snakke med Pellicciari, får man også de andre havnearbeiderne – i dette tilfellet Marco Rudino (31) – talspersonens sønn – og Alessio Delsanto (46). De står sammen, som én enhet.
Derfor sitter vi nå alle i en bil langs Mosseveien.
– Wow, gi meg en jobb her, utbryter Pellicciari i det han får øye på fjorden, øyene og konteinerne.
Italia har blitt et slags sentrum for det folkelige Palestina-opprøret i Europa i det siste, og Genova er senterets sentrum. Men at det er arbeidere fra byen med en av Middelhavets eldste og viktigste havner, som leder an, er ingen overraskelse.
Havna i Genova har i årevis vært et symbol på hardt, fysisk arbeid, men også arbeiderstolthet og politisk kampvilje. Den er kjent som en bastion mot fascisme og autoritære krefter.
Nå står de opp mot Benjamin Netanyahus israelske krigsmaskin.
Det er helt på sin plass, ifølge Romeo Pellicciari.
– Som havnearbeidere er vi et ledd i våpentrafikkens verdikjede, sier han.
– Det starter med design og utvikling, og ender med krigens ødeleggelser, men på veien må våpen også fraktes. Og vi vil absolutt ikke at vårt arbeid skal bidra til å bringe død og ødeleggelse noe sted. Vi vil ikke ha blod på hendene.
Folkelig raseri i Italia
Genovas Gaza-motstand har spredt seg til hele Italia. I forrige uke tok to millioner italienere til gatene i protest mot folkemordet og i solidaritet med Global Sumud Flotilla. Landet ble paralysert av streik.
Selv folk som tidligere har regnet seg som apolitiske, deltar nå, ifølge havnearbeiderne. Det handler til dels om at store pengesummer som kunne gått til helsehjelp og skolesystemet i Italia, nå går til våpen.
Italias statsminister Giorgia Meloni er blant Israels sterkeste støttespillere i EU. Nå vokser imidlertid avstanden mellom regjeringen og folket i spørsmålet om Israel og Palestina.
– Vi har klart å vekke folks bevissthet, sier Pellicciari.
De ser også ut til å inspirere på tvers av landegrenser: I dag har Oslo Sporveiers Arbeiderforening varslet politisk streik under fanen «Stans folkemordet, oljefondet ut av Israel». Før fotballkampen mot Israel på Ullevaal stadion vil alle trikker og T-banevogner i Oslo stå bom stille i et kvarter.
Så, onsdag 26. november, oppfordres foreninger, klubber og avdelinger av LO i Oslo til å gå ut i politisk streik for Palestina.
Stemples som terrorister
På spørsmål om hva som motiverer ham, siterer Romeo Pellicciari den italienske marxisten Antonio Gramsci:
«Jeg hater de likegyldige.»
Men det handler ikke bare om samvittighet. Det er nemlig forbudt ved italiensk lov å selge eller transportere militært materiell til land som er i krig eller bryter menneskerettigheter.
Den loven blir imidlertid brutt, kan havnearbeiderne bekrefte. Om bord på skip som kommer til Genova, finner de alt fra ammunisjon og eksplosiver til kamphelikoptre og tankser. Pellicciari åpner mobilen sin og legger fram bildebevis fra et skip eid av den saudiarabiske shippinggiganten Bahri.
– Så det dere gjør, er egentlig lovlig?
– Loven sier at vi kan gjøre det, men samtidig sier de som håndhever loven, at vi er terrorister, sier Pellicciari.
Havnearbeiderne har blitt oppsøkt av politi hjemme midt på natta, og de har blitt forsøkt stemplet som en kriminell organisasjon. De trenger regelmessig juridisk støtte.
«Som havnearbeidere er vi et ledd i våpentrafikkens verdikjede.»
— Romeo Pellicciari, italiensk havnearbeider
Nå forsøker transportminister Matteo Salvini dessuten å skjerpe loven og gjøre det lettere å straffe ikkevoldelige protester, streik og blokader.
Men jo mer regjeringen prøver å undertrykke motstanden, jo viktigere blir det for havnearbeiderne å fortsette kampen, ifølge Alessio Delsanto.
– Vi er en torn i sida på regjeringen, sier han.
Kartlegger våpentrafikk
Flere millioner tonn varer passerer havna i Genova månedlig. Å vite hva som er inni hver enkelt konteiner, er umulig, ifølge Romeo Pellicciari.
Men med hjelp fra organisasjoner som Weapon Watch får de stadig bedre oversikt. De går til aksjon når de med egne øyne ser at det finnes militær last om bord på skip – eller når det får opplysninger om det fra observatørgrupper.
Ifølge havnearbeiderne er det ikke bare moralsk uholdbart å bidra til våpenstrømmen via sivile havner, men også livsfarlig. Hvis et skip lastet med seks konteinere med eksplosiver går i lufta, vil det «ta med seg halve Genova», påpeker de.
Derfor står de i en evig kamp for å sikre at sivile havner utelukkende brukes til sivile varer. Hvis militært materiell kun fraktes via militære havner, vil det dessuten bli mye vanskeligere for land å skjule at de bidrar med våpen til krig, påpeker de tre.
Nå har havnearbeiderne i Genova inngått samarbeid med FNs spesialrapportør for de palestinske områdene, italienske Francesca Albanese. Sammen skal de etablere et observatorium som skal overvåke at loven overholdes ved italienske havner.
– Hun er amazing, sier Pellicciari og viser fram en selfie han tok med den italienske juristen for to dager siden.
– Hvorfor er det akkurat dere som gjør dette?
– Historien, svarer de tre havnearbeiderne i munnen på hverandre.
De har arvet en eldgammel solidaritetstradisjon som de er nødt til å ivareta for kommende generasjoner. Men solidaritet er også en helt naturlig del av yrket og livsstilen, sier de.
Romeo Pellicciari utdyper:
– Vi jobber på havet – vi har ingen grenser der. Vi har bare en horisont, ikke sant? Og på den andre siden av horisonten finnes det mennesker som ser det samme. Siden vi ikke har grenser, er vi knyttet til disse menneskene, sier han.
– Vi kan ikke snu ryggen til når de trenger oss – for jeg er sikker på at hvis rollene var byttet, ville de gjort det samme for oss.
