Paul Thomas Anderson har tilsynelatende truffet en nerve hos alle med «One Battle After Another», og det ville vært en smal sak å fylle spaltene med enda mer panegyrikk. Bortsett fra Sean Price Williams’ psykedeliske odyssé «The Sweet East» (2023), er det hittil ingen som har satt trumpismens følelseslandskap så presist på begrep. Det måtte i så fall være Thomas Pynchons roman «Vineland» (1990), som Andersons film er dypt inspirert av. Hva henter den egentlig fra Pynchons monstrøse skildring av sekstitallets død – overgangen fra Woodstock til Reagan, fra drømmer om sosialisme til fagforeningsknusing og repressiv forstadsidyll?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
