Israel og ESC. To spørsmål. To like krystallklare svar.
Bør NRK boikotte årets Eurovision Song Contest (ESC) hvis Israel tillates å delta? Folk flest her i landet synes spørsmålet er unødvendig, for dette er en såkalt nobrainer. Selvfølgelig skal ikke Norge være med på noen som helst slags kulturell hvitvasking av et regime som er ansvarlig for et pågående folkemord.
Allerede abonnent? Logg inn
I Palestina-spørsmålet har SV bestemt seg for å kjøre hardt i møte med Jonas Gahr Støre. Partiet stiller et ultimativt krav for i det hele tatt å gå inn i forhandlinger om neste års budsjett: Oljefondet skal «trekkes ut av alle investeringer i selskap som bidrar til Israels folkerettsstridige krigføring på Gaza». Kravet er konkretisert til å gjelde 21 navngitte selskap, med utgangspunktet i ei FN-liste fra 2024 og en rapport fra FNs høykommissær for flyktninger. Oljefondet har fortsatt investeringer i 16 av dem. SVs krav har på ingen måte gått under radaren, men mange har nok lurt på hvor «alvorlig» det var ment. Nå har vi fasit. Kirsti Bergstø til Aftenposten 23. september: «Regjeringen vet veldig godt at det er en forutsetning for at vi skal sette oss ned og forhandle budsjettet at dette må være på plass.» Og ingen må tro at dette er noe slags one woman show fra Kirsti Bergstøs side.
Arild RønsenPalestina-aktivister i min vennekrets kritiserer meg ofte for å være altfor tålmodig med regjeringa vår. «Ta det litt med ro», har jeg gjerne sagt – «husk at vi tross alt har en av Europas desidert mest palestinavennlige regjeringer». Men en gang er det tid for å hive tålmodigheten på båten, og den tida er nå. For i spørsmålet om harde sanksjoner og boikott av Israel er det ikke lenger snakk om noen fare for «alenegang». Alt som fins av humanitære organisasjoner og internasjonale organ, snakker nå med én stemme. Fordømmelsen av Israel er unison. Det tar åpenbart tid for juristene i Den internasjonale straffedomstolen (ICJ) å avsi dommen, men ingen kan lenger være i tvil om at det pågår et folkemord mot palestinerne. Denne uka var det ett år siden FNs generalforsamling satte en tolv måneders frist.
Arild RønsenDet aller dummeste argumentet jeg får servert i debatter, er at jeg er misunnelig på rikfolket. Det er jeg virkelig ikke, og ikke ti ville hester ville få meg til å bytte min treroms Obos-leilighet på Oslo øst mot en gedigen villa i Holmenkollåsen. Men er det lov å kjenne på en viss skadefryd? Jeg innrømmer at det føles godt å registrere at milliardærene som denne gangen kasta millionene sine inn i valgkampen, gjorde det til ingen nytte. Min gode venn Trond Myhre – «Rorbua-pianisten» – og hans selskap skal ha heist flagget på halv stang i Luzern. Trist som faen, gitt. Samtidig heier jeg på et forlik omkring formuesskatten. Det må da være mulig å rigge et system som ikke på urettferdig vis rammer oppstartsbedrifter og som lar minstepensjonisten på Frogner få beholde den store leiligheten sin uten å måtte ta opp lån? Et system som i andre enden strammer til overfor den rikeste 1-prosenten? Det hadde virkelig vært godt å ha denne saken rydda av veien før stortingsvalget i 2029. Noen frykter, antageligvis med rette, at Arbeiderpartiet vil kjøre mye slalåm i Stortinget.
Arild Rønsen