Naturligvis

Myke albuer

I møte med naturens nådeløshet kommer man ofte lenger med samspill enn med selvhevdelse.

Radarpar: I naturen, som ellers, er det mye å hente på samarbeid, skriver forfatteren. Her ser vi en oksehakker forsyne seg med parasitter fra en impala i Sør-Afrika. Foto: MalaMala Game ReserveRadarpar: I naturen, som ellers, er det mye å hente på samarbeid, skriver forfatteren. Her ser vi en oksehakker forsyne seg med parasitter fra en impala i Sør-Afrika. Foto: MalaMala Game Reserve

Det er en vanlig oppfatning at under en tilsynelatende harmonisk overflate er naturen en arena for nådeløs konkurranse og kamp. Og ja, det er nå en gang begrensede ressurser her i verden, og da blir det kamp om godene, survival of the fittest, ikke sant? Men i naturen, som ellers, er det mye å hente på samarbeid, det viser seg hos sosiale organismer fra maur til menneske, og mange av de virkelig store nyvinningene i naturen dreier seg om symbiose der tett samarbeid mellom ulike arter har frambrakt helt nye løsninger. Alle (?) vet at lav, disse nøysomme organismene som kan vriste liv av stein, er et integrert samarbeid mellom alge og sopp, og at koraller er samarbeid mellom koralldyr og alger. Men naturen selv er bokstavelig talt gjennomvevd av slike gjensidige løsninger – jamfør skogbunnens «world wood web», mykorrhiza eller sopprot.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Naturligvis

Det som ikke passet inn i forskernes bokser, ble lenge sett på som unormalt.

Beitedyr er ein liten del av eit stort krinslaup. Kan det vere dei leverer økosys­tem­te­nester til oss der ute?

Bunnfra­draget er lite treff­sik­kert, og rammer de minste driverne hardest.