Utenfor hjemmet til Israels tidligere utenriksminister Shlomo Ben-Ami spaserer penkledde menn på fortauet med bønnebøker i hendene. En liten gutt går hånd i hånd med faren sin, en mann med hvit, nystrøket skjorte og en M16-rifle over skulderen. Det er jødisk nyttår, og i Kfar Saba, litt nordøst for Tel Aviv, er de alle på vei til synagogen denne morgenen.
Men det er ikke Shlomo Ben-Ami. Han vil heller snakke med Klassekampen om krig og fred, og om det han tror er en svært dyster framtid for Israel. 82-åringen har spist middag med Vladimir Putin. Han har vært ambassadør til Spania. Og han bidro til forhandlingsstrategien som endte med en fredsavtale i Colombia.
Men å skape fred her, i Israel og Palestina, nei, det klarte han aldri. Han hadde likevel aldri trodd at det skulle gå så galt som det har gått nå.
– Hvis du spør meg hva det mest realistiske scenarioet er, så er det at uansett hvilket spor man velger, så vil det ende i borgerkrig i Israel, sier han.
Mot undergangen
Sammen med enda mer kjente navn, som Ehud Barak, Yasir Arafat og Bill Clinton, spilte Shlomo Ben-Ami en sentral rolle i fredsprosessen mellom Israel og Palestina rundt tusenårsskiftet. Før de såkalte Camp David-forhandlingene kollapset i år 2000 og den andre intifadaen brøyt ut, var Arbeiderparti-politikeren sterkt overbevist om at tostatsløsningen var innen rekkevidde.
Men 25 år seinere, når vestlige myndigheter til slutt har bestemt seg for å presse på for nettopp denne løsningen, er han av en helt annen oppfatning.
– Det var vanskelig nok da vi satt ved makta. Nå har man 700.000 bosettere, sier han.
Dessuten er det et helt annet Israel palestinerne i dag har med å gjøre, sier han. Ben-Ami påpeker at Israel ikke bare okkuperer et annet folk, men er stadig mer splittet internt, mellom sekulære og religiøse, mellom liberale og konservative. De dypt religiøse blir stadig flere; og mange av dem verken jobber eller tjenestegjør i militæret.
Også militærtoppene er mer religiøse, påpeker Ben-Ami.
– Nå kan du se brigadekommandører – kanskje til og med en general eller to – med kippa, og mange av dem er selv fra bosettingene, sier han.
Denne religiøse vekkelsen har statsminister Benjamin «Bibi» Netanyahu utnyttet. Det ender med at Bibi nå driver et helt land «mot undergang, mot katastrofe – både nasjonalt og internasjonalt», mener Ben-Ami.
– Katastrofen i Gaza ser verre ut enn Berlin i 1945. Min generasjon, mine barn, barnebarn, tippoldebarn – vi vil bære minnene om dette i årevis framover.
«Teofascistene»
Den pensjonerte diplomaten husker selv da Benjamin Netanyahu, den litt forsmådde lillebroren til den avdøde krigshelten Yoni Netanyahu, kom inn i israelsk politikk.
At Netanyahu ble statsminister i 1996, har en amerikansk rådgiver mye av æren for, ifølge Ben-Ami. Republikaneren Arthur Finkelstein skal ha vært hjernen bak strategien som framstilte Netanyahu som jødenes forsvarer. Det sikret seieren for Netanyahu og det religiøse Jerusalem over det liberale Tel Aviv.
– Tel Aviv er ikke bare en by, men en metafor for det liberale Israel, sier Ben-Ami.
Men det er i det konservative Jerusalem at man ser en virkelig stor befolkningsvekst.
– Og Netanyahu har klart å sikre Jerusalems lojalitet, sier han.
Det var det ikke opplagt at Netanyahu skulle klare. Det ryktes at han som yngre mann ikke spiste koscher selv. Han ble sett på som sekulær og var utdannet på MIT i USA. Likevel var det han som åpnet døra for religiøs sionisme i politikken, militæret og statsapparatet.
I dag sitter han i regjering med det Ben-Ami beskriver som «teofascister»: de ytterliggående bosetterne Bezalel Smotrich og Itamar Ben-Gvir, som har skapt overskrifter verden rundt med folkemorderiske utspill de siste to årene.
– For Mussolini var staten det høyeste; for dem er det Gud, sier Ben-Ami.
Slapp motstand
Benjamin Netanyahu kom ikke bare til makta ved å fri til de religiøse. Han fremmet i tillegg to hovedsaker, sier Ben-Ami: nemlig krigen mot terror og kampen mot den regionale rivalen Iran.
Likevel skulle historiens verste angrep mot Israel skje på Netanyahus vakt. 7. oktober 2023 brøyt hundrevis av Hamas-krigere seg gjennom gjerdet fra Gazastripa. Angrepet sendte sjokkbølger gjennom en befolkning som stolte på den israelske statens evne til å beskytte dem.
Som respons var Netanyahu nødt til å utslette Hamas for å redde sitt ettermæle, ifølge Ben-Ami. Siden den gang er over 65.500 palestinere drept på Gazastripa, og en broket israelsk protestbevegelse har vokst fram. Den har én felles sak: at Gaza-krigen må ta slutt slik at de israelske gislene kan komme hjem.
Men til protestbevegelse å være, er den tam, ifølge Ben-Ami. Han holdt nylig foredrag for demonstrantene. Der oppfordret han dem til å skru på nyhetene samme kveld og observere måten franskmennene demonstrerer på: De går berserk i gatene – ikke på grunn av gisler eller folkemord, men på grunn av et forslag som kan frata dem noen fridager.
Kun det liberale Israel kan være villig til å inngå fred med palestinerne nå, men det er en «ekstremt sivilisert» minoritet, påpeker Ben-Ami.
– Men den israelske høyresida er veldig, veldig voldelig, sier han.
Hauken som handlet
Denne ukas vestlige Palestina-anerkjennelse får Shlomo Ben-Ami til å stusse. Hvorfor gjør de det først nå, når en tostatsløsning aldri har vært lenger ute av sikte?
Sånn Ben-Ami ser det, er landene motivert av innenrikspolitikk og egeninteresse. Selv tror han ikke lenger på at noen løsning vil komme gjennom tradisjonelle forhandlinger, «med israelere på den ene siden, palestinere på den andre og en mekler i midten».
Han tror heller at reelle endringer på bakken kan komme gjennom brå, uventede beslutninger fra en leder som har mistet troa på en forhandlet løsning – litt som en ny Ariel Sharon. Bare på den måten tror han at masseavvikling av israelske bosettinger kan bli en realitet.
Når det gjelder årsaken til sammenbruddet i Camp David-forhandlingene, har partene lenge pekt på hverandre: Mens israelerne mener de kom med et sjenerøst tilbud, så palestinerne tilbudet som både utilstrekkelig og forhastet.
«Katastrofen i Gaza ser verre ut enn Berlin i 1945.»
— Shlomo Ben-Ami
Selv peker Ben-Ami fortsatt på Yasir Arafat. Arafat var en levende legende, ifølge Ben-Ami, og en forhandler av rang hvis signatur hadde større tyngde enn noen annens. Problemet var bare at han til slutt krevde for mye av israelerne, særlig når det gjaldt Jerusalem.
Den daværende utenriksministeren satt sentralt i forhandlingene helt til siste slutt og forstår hvorfor Arafat gjorde som han gjorde. Han måtte unngå palestinsk splittelse og borgerkrig.
Men ved å forsøke å unngå det, presset og presset han motparten – helt til den israelske regjeringen kollapset, forteller Ben-Ami.
Og inn kom hauken Ariel Sharon. Han ble statsminister i Israel i 2001 og nektet å forholde seg til motparten i det hele tatt. Han ville tegne opp sine egne grenser.
Men overraskende nok ble Sharon til slutt statsministeren som trakk Israel ut av Gaza.
Selv jødiske graver ble flyttet fra Gaza til Israel, minnes Ben-Ami.
– Det er denne typen handlinger vi trenger nå, sier han.
Sånn Ben-Ami i dag ser det, var det ikke attentatet på Yitzhak Rabin som var den store tragedien for fredsprosessen, men da Ariel Sharon fikk slag.
Føler seg misforstått
Det er jødisk nyttår, mango og granatepler henger tungt på trærne utenfor, og Israel anklages for folkemord på Gazastripa.
Men det ser ikke ut til å gå særlig inn på israelerne, som fortsetter å demonstrere primært for de 48 gislene i Gaza. Ifølge Ben-Ami skyldes det at de har hørt slike anklager før. Noe er likevel annerledes denne gangen, sier han, fordi flere israelske ministre nå har gitt tydelig uttrykk for en folkemordintensjon.
«Den israelske høyresida er veldig, veldig voldelig.»
— Shlomo Ben-Ami
Samtidig påpeker han at israelerne nå føler seg grunnleggende misforstått internasjonalt. Slik de ser det, overfikserer verden utenfor på Israel og Palestina uten å forstå konfliktens kompleksitet, forklarer Ben-Ami.
Selv understreker han at det ikke finnes et eneste reelt arabisk demokrati i Midtøsten.
– Blir det annerledes i Palestina? Kanskje. Forhåpentligvis. Men israelerne sier «nei, vi er ikke sikre».
– Men er det et gyldig argument? Burde ikke det være opp til palestinerne selv å avgjøre?
– I vår tid var det et gyldig argument, fordi vi i det minste var et sunnere demokrati. Nå er vi ikke det lenger, sier Ben-Ami.
Nå holder Israel på å få sitt eget Hamas, ifølge ham – som vil ta til våpen før eller siden.
– Ingenting godt vil skje
Samtidig er det palestinske Hamas betydelig svekket etter to år med nådeløs israelsk krigføring. Svekket er også de allierte gruppene ute i regionen.
Likevel mener Ben-Ami at Hamas på sett og vis har vunnet krigen. Med angrepet 7. oktober og Israels påfølgende krig klarte de å stanse en utvikling der Israel i økende grad kunne opprette diplomatiske forbindelser til arabiske land uten å avslutte okkupasjonen.
Nå har Hamas tvunget de arabiske landene i retrett: De som ikke allerede har normalisert relasjonen til Israel, kan vanskelig gjøre det nå, før palestinerne har fått sin egen stat. Altså ble det til slutt Hamas som hentet tostatsløsningen opp fra grava.
Men det bringer ikke freden nærmere, ifølge Ben-Ami. Israel er et apartheidregime à la Sør-Afrika, der en løsning à la den sørafrikanske er helt ute av sikte. Landet nærmer seg uunngåelig intern konflikt, mener han.
Han påpeker at den israelske regjeringen aldri vil gi fra seg makt til palestinerne, men heller fortsette prosessen med etnisk rensing. Men de vil ikke klare å tømme Vestbredden for palestinere uten å utløse krig med Jordan, mener han.
– Ingenting godt vil skje i dette landet. Ingenting – før vi blir kvitt denne regjeringen, sier Ben-Ami.
Han innrømmer at problemene strekker seg langt utover statsministeren, men understreker: Bibi Netanyahu er limet som holder det hele sammen.
