Lenge var det mangel på sykepleiere i Røyrvik i Trøndelag. Derfor måtte kommunen punge ut 1,6 millioner kroner til et bemanningsbyrå for hver sykepleier de leide inn på årsbasis. Av dette fikk sykepleieren som faktisk utførte jobben, 830.000 kroner.
Men innleien kostet dyrt for den lille kommunen. I 2024 havnet den på Robek-lista. Ordfører Kennet Tømmermo Reitan fra Samarbeidslista måtte ta grep.
– Mange av våre økonomi-utfordringer har vært knyttet til helsesektoren. Vi har vært avhengige av bemanningsbyråer og ikke maktet å rekruttere fast ansatte, sier han og fortsetter:
– Vi var nødt til å gjøre noe, og vi valgte å matche innleielønna. Nå gir vi kompensasjon slik at alle fast ansatte sykepleiere får 830.000, sier han.
Sier grepet funker
Grepet har vært vellykka, ifølge vernepleier Marte Mikkelsen, som har jobbet mange år på det kommunale omsorgssenteret.
– For oss betyr det at vi blir verdsatt. Det har lenge vært en belastning å måtte lære opp stadig nye innleide, som bare ble her i svært kort tid, sier hun.
Sykepleier Berit Staldvik er enig. Også hun er veteran i det kommunale helsevesenet. Begge understreker at de innleide fagarbeiderne har vært både hyggelige og dyktige. Men hyppig utskiftning, og lønnsforskjellene mellom faste ansatte og innleide, var ikke holdbart i lengden.
– Heller ikke for pasientene og beboerne på pleiehjemmet er stadig nye folk på jobb noe positivt, sier Staldvik.
Hun poengterer at de 200.000 kronene ekstra hun nå får i året, ikke er lønn, men kompensasjon. Hun mener på sikt at dette må bli en del av lønna.
Grepet med å øke utbetalingen til helsepersonellet har ført til slutt på innleie. Røyrvik tilbyr nå blant Distrikts-Norges beste sykepleierlønninger, og det kommer nå kvalifiserte søkere til ledige stillinger.
– Noen av de innleide vikarene har trivdes så godt her at de har søkt fast jobb, sier ordføreren, som er glad for at et godt samarbeid mellom politikere og administrasjonen har ført til mye positivt.
Ei levende fjellbygd
Røyrvik ligger nord i Trøndelag inn mot grensa til Sverige. Kommunen har slagordet «Ei levende fjellbygd». De konkurrerer med Røst og Utsira om å være landets minste kommune i folketall, og de konkurrerer med Kautokeino om færrest innbyggere for hver kvadratkilometer.
– Stadige budsjettunderskudd har plaget oss og ført til situasjoner vi ikke liker, sier ordføreren. Røyrvik er på Robek-lista og må ha statsforvalterens godkjenning til lån og andre økonomiske valg.
Nå er målet å redusere budsjettunderskuddet fra 27 millioner kroner slik det var i fjor, til balanse i år, eller kanskje et lite underskudd.
«Vi har vært avhengige av bemanningsbyråer og ikke maktet å rekruttere fast ansatte.»
— Kennet Tømmermo Reitan, ordfører i Røyrvik
Grepet med å gi kompensasjon til helsepersonellet gjør at kommunen nå sparer drøyt 400.000 kroner i året for hver ansatt, sammenliknet med å leie inn. Mellom 12 og 15 helsefagfolk tidligere ble innleid via byrå, men nå har kommunen ingen innleide.
– Har livets rett
Røyrvik samarbeider med nabokommunene Lierne, Namsskogan og Grong om blant annet legetjeneste. De samme kommunene drøftet også muligheten for å slå seg sammen, men her var bygdefolket i Røyrvik enig med flere naboer om å heller være lykkelig som liten.
– Selv en liten kommune som oss har absolutt livets rett. Her er store avstander, og som sammenslått kan vi miste mange goder. Det er ikke aktuelt, sier Reitan. Han ble innvalgt på Samarbeidslista, en borgerlig fellesliste med KrF, Høyre, Venstre, Sp og Frie Velgere som har lang tradisjon i kommunen.
Ordføreren har røtter i Senterpartiet og var 22 år da han ved siste kommunevalg ble ordfører. Han var da ansatt i Trøndelag Sp for å legge til rette for valg. Så trakk toppkandidaten i hjemkommunen Røyrvik seg, og Reitan kunne ikle seg ordførerkjedet med ærefrykt.
– Jeg er landets nest yngste ordfører. Det er ofte en fordel å være ung, men jeg kan noen ganger tenke som en gammel mann, sier han.
Han legger ikke skjul på at det meste av døgnet går med til ordførergjerningen. Ordføreren mister omgang med både venner og familie i perioder for det han kaller en spennende og utfordrende jobb.
– Mange småkommuner sliter med det samme som oss. Det en kommune vil tjene mest på er å ha friske 90-åringer med små barn. Men i praksis er jo ikke det mulig, sier han og forteller om tilrettelegging for en pågående eldrebølge og utfordring med å få folketallet til å øke.
