Akkurat nå

Jassa, jåså

KLINK-BANG-BONG! I tett, tett tåke, so tett at toyotaen bad på sine slitne sommardekk om ikkje å køyre fortare enn 40 i 80-sona, hadde eg nettopp svinga av hovudvegen og inn på ein mindre grusveg. Nervane var tynnslitne. Heldigvis tok det ikkje mange minuttane før tåka plutseleg forsvann, og det var som ei ny verd opna seg. Det var da smellet kom. Lyden var ikkje motorproblem, men ein suicidal harepus i møte med motorvogn. Muy bien! Eg er ikkje kristeleg, men at det var ei slags gudegåve etter det perverse vêret, er det ikkje tvil om. Men korleis flår og førebur ein harepusar? Og når den er kjøt og bein, kva passar då best til? Fløytesaus? Det var fleire spørsmål enn svar, og fablinga om middagen hadde allereie sendt meg 100 meter forbi åstaden for drapet. Eg bråbremsa, og sommardekka fekk noko å gjere likevel. Men det var eit helvete å snu på den smale, bekmørke grusvegen. Hjartet måtte konkurrere med den imaginære smaken av harekjøt om å vere lengst opp i halsen. På veg tilbake saumfara eg området som ein svolten hauk. Men haren låg ikkje i vegen. Han sto omtrent der han gjorde før det hasardiøse spranget ut i vegen og peika snute til meg. Møtet med bilen var han tydelegvis herda mot, og for å gni litt ekstra maldonsalt i det opne såret mitt, dukka det ikkje berre opp éin spinnvill slektning i løpet av dei neste kilometrane, men ni! Ni harepusar med dødsforakt! Alle tok eit hopp ut i vegen rett føre bilen og spratt som eit prosjektil tilbake i lyng og sølvvier. Gud veit kva dei leikar eller finn på, men haremiddagen blei det ikkje noko av.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Hyttefolk

I høyt bemidlede kretser skiller man gjerne mellom gamle og nye penger. Vi – hyttefolket – skiller derimot mellom gamle og nye hytter. Det nye hyttefolket handler seg palasser i fjæra med alt du kan tenke deg av de flotteste moderne fasiliteter. Det er annerledes for de av oss som er velsignet med det flotteste plankebygde arvegods. Vi konkurrerer heller om hvem som har det laveste standarden. Det er jo tross alt ingenting som er bedre enn å slepe drikkevann til eget bruk langs en krøttersti til svetten siler så du må ta deg et upraktisk bad i sisternas oppsamlede (og kanskje litt grumsete) regnvann. Forresten: Ikke drikk sisternevannet. Da dør du.

Kleskrise

Folkebevegelsen Arkitekturopprøret, som kjemper mot stygge, mørke og sjelløse nybygg, har satt vakre ting på agendaen. Hvorfor kan ikke vi som samfunn enes om at svarte og grå bokser som sender tankene til diktaturer og dommedag, må vike til fordel for arkitektur inspirert av tradisjonelle og klassiske byggeskikker? Det fremstår som en gåte. Dessuten spiser det mørke og stygge trendveldet seg inn på nye områder. Jeg har nemlig samme følelse av «hvorfor gjør ingen noe med dette?!» på hjemmebane, i form av en ettåring som springer rundt og må bytte klær omtrent fem ganger om dagen. Det skal sies at vi arver store deler av garderoben hans, men når jeg en sjelden gang titter i butikkene, er ikke inntrykket stort bedre. Med mindre vi vil feilkjønne guttungen med rysjer, blonder og kjolesnitt – alt så klart i rosa- og lillatoner – står valget sjeldent mellom noe annet enn beigetoner ispedd lyseblått på den ene sida og svarte, brune, mørkeblå farger med i beste fall innslag av en form for grønn på den andre. Jeg må faktisk jobbe ganske hardt med dagens outfit for at guttungen ikke skal bli finansfyr på rivieraen eller en vandrende fargemessig assosiasjon til avføring, bålrester og skitt. Fargerike klær, eller bare klær som bruker rene, ekte farger, har blitt en luksusvare: Jeg må gå betraktelig opp i pris for å finne for eksempel en himmelblå genser med ei gul and på, en rød- og hvitstripete genser, gressgrønne bodyer med oransje dinosaurer påtrykt. Heldigvis fins det håp. Etter flere år med svarte kjøkken, beige sofaer og millenniumsgrønne vegger, er farger tilbake i interiørbildet.

Tor Arnes gjenferd

Min bedre halvdel og jeg har sett på NRK-programmet «Nytt liv i gamle hus» i sommer. Den glade bergenseren Einar Nilsson, kjent fra «Tid for hjem» på TV2, følger opp mennesker som av ulike grunner (?) vil … ja, gi nytt liv til gamle hus. Det går sjokkerende sakte. En ting er at Tuva og Ronny aldri kjøpte det hotellet i Hellas (en slags forrett til sommerens tv-kosthold), men kan man virkelig vekke et råttent hus til live? Etter to sesonger vet jeg enda ikke riktig. Hus må laftes, bærebjelker slipes, vindusrammer dynkes i linolje og babyer fødes (flertallet av de med husprosjektene får langt flere barn enn snittet). Jeg kverner og kverner, på Oslo-måten, det vil si at hendene ikke er involvert, på appellen med disse prosjektene. Hva det koster!!! Det er hederlig, er det ikke? Og/eller konservativt? Utholdende, i hvert fall. For mange skal huset tilbakeføres til sin fordums glans for å kunne stå i 200 år til.