Akkurat nå

Jassa, jåså

KLINK-BANG-BONG! I tett, tett tåke, so tett at toyotaen bad på sine slitne sommardekk om ikkje å køyre fortare enn 40 i 80-sona, hadde eg nettopp svinga av hovudvegen og inn på ein mindre grusveg. Nervane var tynnslitne. Heldigvis tok det ikkje mange minuttane før tåka plutseleg forsvann, og det var som ei ny verd opna seg. Det var da smellet kom. Lyden var ikkje motorproblem, men ein suicidal harepus i møte med motorvogn. Muy bien! Eg er ikkje kristeleg, men at det var ei slags gudegåve etter det perverse vêret, er det ikkje tvil om. Men korleis flår og førebur ein harepusar? Og når den er kjøt og bein, kva passar då best til? Fløytesaus? Det var fleire spørsmål enn svar, og fablinga om middagen hadde allereie sendt meg 100 meter forbi åstaden for drapet. Eg bråbremsa, og sommardekka fekk noko å gjere likevel. Men det var eit helvete å snu på den smale, bekmørke grusvegen. Hjartet måtte konkurrere med den imaginære smaken av harekjøt om å vere lengst opp i halsen. På veg tilbake saumfara eg området som ein svolten hauk. Men haren låg ikkje i vegen. Han sto omtrent der han gjorde før det hasardiøse spranget ut i vegen og peika snute til meg. Møtet med bilen var han tydelegvis herda mot, og for å gni litt ekstra maldonsalt i det opne såret mitt, dukka det ikkje berre opp éin spinnvill slektning i løpet av dei neste kilometrane, men ni! Ni harepusar med dødsforakt! Alle tok eit hopp ut i vegen rett føre bilen og spratt som eit prosjektil tilbake i lyng og sølvvier. Gud veit kva dei leikar eller finn på, men haremiddagen blei det ikkje noko av.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Kjedsomhet

Det er mange måter å leve på, som det er vanskelig å leve seg inn i. Jeg synes for eksempel det er vanskelig å se for meg hvordan livet er blant Yanomami-folket i Amazonas. Du vet, de kong Harald dro på en hemmelig reise til i 2013. Men om jeg virkelig, virkelig ville vite hvordan det er å leve som en Yanomami kunne jeg jo teoretisk sett dra dit og finne ut. Det samme gjelder ikke det å være munk i middelalderens Europa. Det må ha vært et ganske spesielt liv. Som munk er man underlagt et strengt hierarki og svært strenge leveregler.

Rimini

«R.i.m.i.n.i, come stai!?» Mørket har lagt seg over den italienske badebyen, og gatene er fulle av liv. Fra en scene langs havnepromedaden dunker det ut generiske EDM-låter, hvor to radioverter står og hoier og oppmuntrer publikum. Jeg skulle egentlig bare kjøpe en takeaway-pinsa (ikke pizza) på en restaurant i nærheten, men ble overrumplet av lysene, musikken og folkemengden. Tidligere på dagen hadde reisekameraten min og jeg vært i San Marino og dermed krysset av et nytt land på lista over land man har besøkt, en liste som egentlig bare er av verdi for en selv. I San Marino hadde vi utforsket de to ikoniske borgene på toppen av Monte Titano, sett på gamle våpen, fått høydeskrekk, spist et begredelig måltid på en turistkafé nedenfor klippene, kjøpt suvenirer og sittet på en uteservering på plassen foran byens eventyraktige rådhus og drukket brus. Fra høytalerere runget italo disco-klassikere ut mot det frodige italienske landskapet i horisonten. Utsikten var upåklagelig, men jeg hadde dessverre heller inntrykk av å befinne meg i en slags Disney-fornøyelsespark enn på historisk grunn.

Kong god nok

I et lite og fjellfylt land langt mot nord bodde det en gang en konge. Han var gammel og klok og tro mot sine verdier, men også lun, morsom og åpen. For disse egenskapene var han elsket av sitt folk. De var alle enige om at han var den beste kongen landet kunne ønske seg. Kongen hadde et særlig øye for alle de som ikke var helt som alle andre i kongeriket. Det gjaldt blant annet barn og unge som opplevde mobbing og utenforskap, eller andre som slet med å passe inn på de tusenvis av gårdstun rundt om i det langstrakte landet. At kongen så dem i øynene og anerkjente deres plass i kongeriket, ga også håp for alle andre som følte at det ikke var helt som alle andre.