DebattHistorie

USA og Nato – og Sabra og Shatila

I et debattinnlegg 15. september skrev Hans Pécseli om Sabra- og Shatila massakrene. Kronikken avsluttes med en lite kjent historie, der en uavhengig rettsprosess i Belgia mot de ansvarlige for massakrene ble lagt død som følge av press fra USA og Nato. Donald Rumsfeld, den gang USAs forsvarsminister, ga Belgia et brutalt ultimatum: «It is your goddamned Sharon trial or Nato headquarters, you choose!». Belgia ga etter for presset og rettssaken ble skrinlagt. Likevel ble innlegget plassert under emneknaggen «Israel og Palestina». Nato og USA er utelatt i den redaksjonelle innrammingen av innlegget. Dette er ikke tilfeldig. Rammene vi bruker for å omtale Palestina-spørsmålet knyttes nesten alltid eksklusivt til Israel. Dermed fortrenges stormaktenes rolle, og den bredere virkeligheten blir usynlig for folk flest. Språket former oss og kan enten begrense eller utvide vår virkelighetsforståelse. Det som ikke passer inn i de etablerte rammene, forblir tilnærmet usynlig og utelatt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Litteratur

Snudd bevisbyrde

Takk til Klassekampen som følger opp saken rundt nullinger av skjønnlitterære bøker. Jeg har sittet i lyrikkutvalget i to perioder (ferdig i 2023), og leste kommentarene fra redaktørene John Erik Riley, Kari Marstein og Nora Campbell med interesse. For å avverge mulige misforståelser skal jeg først nevne at jeg ikke har lest noen av de nullede bøkene, jeg har følgelig ingen formening om det eventuelt stridbare i utvalgenes vurdering av de aktuelle verkenes litterære kvalitet. De fleste er prinsipielt enige med redaktørene i at siden vurdering av kvalitet innebærer en viss bruk av skjønn, vil vurderinger nødvendigvis variere. Er det det grunnleggende problemet med nulling? Jeg tillater meg å tvile. Det er ikke nødvendigvis skjønnet som endrer seg så mye fra år til år, men at forlagenes arbeid med manus gjør det. Med økonomisk press om gevinst i bokbransjen risikerer vi at arbeidsinnsatsen som legges ned i hver enkelt bokutgivelse lider. Mange litteraturkritikere har påpekt dette.

Formuesskatt

Enkefru Olsen

I Aftenposten skrev YS-leder Hans-Erik Skjæggerud nylig at de ti rikeste i Norge har en samlet formue på 624 milliarder kroner, mens halvparten av befolkningen til sammen har 593 milliarder kroner. Konklusjonen er at forskjellene er blitt enorme. Hvis dette var en reell sammenligning, ville det vært oppsiktsvekkende. Men la oss se nærmere på regnestykket. Tallene for de rikeste ligger svært nær de formuesanslagene vi kjenner fra Kapitals liste over Norges rikeste, som bygger på anslag over reelle markedsverdier. På disse listene finner vi blant andre John Fredriksen, Torstein Hagen, Ole Andreas Halvorsen og Kjell Inge Røkke. Felles for dem er at de ikke lenger er skattemessig bosatt i Norge.

Fotball-vm

«Hyggelig at det skrives litt»

I forbindelse med det pågående fotball-VM fant jeg fram Per Bredesens selvbiografi «Fotballen er rund». For den uinnvidde: Bredesen var fotballproff i Italia på 50-tallet og spilte blant annet for Milan. Han regnes som en av Norges beste fotballspillere gjennom tidene. I 1958 spilte han semifinale i Europacupen mot Manchester United på Old Trafford. I boka beskriver han oppstyret med 80.000 på tribunen og en voldsom interesse fra britiske og italienske medier. «Til og med en norsk journalist hadde funnet veien til det kjempestore Old Trafford.