«Historisk og etisk er privat eiendom av jord et ran. Ikke noe sted i verden kom eiendomsretten av noen form for kontrakt; den kan ikke spores tilbake til prinsipper for rettferdighet …; den er født gjennom krig og erobring, og i den egoistiske bruken som de kyniske har gjort av overtro og lov.»
«Det er ikke bare ran av fortiden; det er et ran i nåtiden – et ran som fratar nyfødte deres arverett.»
«Alle andre monopoler er trivielle i omfang sammenlignet med monopolet over landeiendommer.»
Hvem er det som uten forbehold fastslår at eiendom av jord og naturressurser er et grovt tyveri fra fellesskapet? Hvem insisterer på at dette eiermonopolet leder til klassedominans som forklarer hvordan de rikes overflod skaper de fattiges armod? Det er den selvlærte, sterkt religiøse, amerikanske økonomen Henry George (1839–1907). Sitatene er fra hans «Progress and Poverty» fra 1879 (side 365, 370 og 412) som over seks hundre sider legger ut om hvordan verdens fattigdom verken skyldtes overbefolkning eller de fattige, men rett og slett de rike og deres eksklusive eiendom av ressurser. Løsningen var at staten skulle innføre grunnleie for jord, eiendommer og ressurser og dele inntektene ut til alle – dels som offentlige goder og dels som inntekt og skattelette.
Henry Georges ideer er av interesse i seg selv. De oppnådde enorm popularitet på 1800-tallet, men interessen dabbet etter hvert av – trolig fordi mange trodde at Henry George overdrev nivået på inntektene fra landeiendommer og ressurser og undervurderte den politiske motstanden som ideene hans møtte.
I siste del av dette lille essayet argumenterer jeg for hvordan norsk oljepolitikk unngikk ni av ti store fristelser, ved hjelp av tiltak i Henry Georges ånd, men fjernt fra Henry Georges ord. At Norge aldri klarte å motstå den tiende store fristelsen, viser, som vi skal se, at Norge aldri aksepterte grunnideen til George om eierskap som monopol.
Henry George hadde prøvd det meste; han hadde vært gullgraver, industriarbeider, sjømann, komponist, journalist, byråkrat og foreleser. Han hadde reist i alle verdensdeler og selv levd i fattigdom. Men uten formell utdannelse, ikke engang college, hvem ville da lese hans ufaglærte utredning av verdens sosiale problem og urettferdighet? Boken «Progress and Poverty» kunne umulig selge, mente forleggerne.
De tok feil. Da den endelig ble publisert, ble den ikke bare den mestselgende økonomiboken på 1800-tallet, men sannsynligvis også den mest leste økonomiboken gjennom alle tider. Inspirert av budskapet dannet folk reformbevegelser, særlig i USA og England. Norge var også med. Kjente kulturpersonligheter som Arne Garborg og andre mindre kjente, støttet aktivt det som etter hvert ble hetende georgismen.
I mange land lot økonomer og sosialpolitikere seg vekke av budskapet, alt fra den samtidige John Stuart Mill til den unge Winston Churchill – og i dag den evigunge tidligere finansminister Trygve Slagsvold Vedum. Hva med venstresiden? De engelske Marx-inspirerte sosialdemokratene Beatrice og Sidney Webb var positivt innstilt til Georges ideer og forklaringer, mens Marx selv før dem var skeptisk, slik han var til det meste som ikke tok utgangspunkt i hans egne teorier. Henry George hadde gammeldagse oppfatninger av samfunnets overskudd (the surplus of society), mente Marx. Kanskje det, men var de feilaktige av den grunn?
George var tydelig inspirert av de klassiske økonomenes diskusjon av grunnleie (the ground rent) og særlig påvirket av Adam Smiths «Wealth of Nations». Mange andre lesere har oversett at Smith der innså at privat eiendomsrett til viktige ressurser ikke bare hadde positive sider, men også noen alvorlig negative. Smith sa blant annet: «en regjering, innstiftet for å sikre eiendom, er i realiteten innstiftet for å forsvare de rike mot de fattige, eller de som har noe eiendom, mot de som ikke har noen» (Smith 1776, vol. 2 s 236). George siterte ikke Smith her, men kan likevel ha fått med seg essensen sammen med andre av Smiths idéer.
Smith var opptatt av hvordan de som kontrollerte naturressursene, kunne høste naturens eget bidrag. Jordens frukter, fisken i innsjøene, mineralene i bakken ble til arbeidsfrie eierinntekter til godseierne og andre eiendomsbesittere. Økonomisk vekst skapte knapphet på jord og naturressurser; og de som eide ressursene kunne kare til seg en større og større andel av samfunnets samlede inntekt – sa Smith. Henry George var enig, som så mange andre på hans tid.
Selv om ikke alle brukte de samme argumentene, var det en utbredt oppfatning blant økonomer på hele 1800-tallet at naturressurser tilhørte folket eller menneskeheten, og at denne retten var tatt fra dem. Flere økonomer, som sjelden blir sett på som opprørske, kritiserte privat eiendomsrett til naturressurser. Stanley Jevons (1835–1882), en av grunnleggerne av nyklassisk økonomisk teori, kalte privat eiendomsrett til naturressurser for «ingenting annet enn et monopol». Leon Walras (1834–1910), som utviklet teorien om generell likevekt, var også inspirert av Henry George når det gjaldt jord og naturressurser. Walras mente at alle naturressurser skulle eies av staten, og at leieinntektene skulle gis tilbake til folket som et sosialt utbytte.
I boken «Studies in Social Economics» fra 1896, understreket Walras at uten en rettferdig omfordeling av rikdom, ville det ikke bli noen sosial rettferdighet. Han sa at han sikkert ville bli beskyldt for overdrivelse og sosialisme hvis han sammenlignet proletariatet med slaveri og trelldom, men gjorde det likevel.
Walras forsvarte retten til privat eiendom, men inspirert av George insisterte han på at jord og naturressurser tilhørte alle i samfunnet. Han foreslo ikke bare nasjonalisering, men også å avskaffe all monopolmakt. Den eneste måten arbeiderklassen kunne oppnå frihet på, var gjennom den kooperative bevegelsen og ved selv å bli eiendomsbesittere.
Henry George, derimot, ønsket ikke å nasjonalisere ressursene. Skatt på eiendom og av grunneiere var alternativet – en form for formuesskatt på arbeidende ressurser om en vil. For det er når ressursene gjør stor nytte for seg at det er grunnlag for å skattlegge gevinsten. Som Smith mente George at det var opplagte fordeler av å legge skattene på jord og fast eiendom. Staten skulle kreve inn grunnleien ved å skattlegge overskuddet fra jordbruket og av andre naturressurser i by og bygd. Han mente at alle offentlige utgifter kunne dekkes av en «single tax» på slike naturressurser. Alle andre skatter kunne fjernes.
Han pekte på mange fordeler, blant annet på hvordan eiendomsskatt ikke forårsaket mindre produksjon og lavere inntekt. Dessuten smittet eiendomsskatter ikke over på andre priser. Det var omvendt. Byenes utvikling og popularitet smittet over på stigende eiendomspriser. Private eiendommer ble på den måten en tappekran for alle økonomiske og sosiale forbedringer i byene uten at eierne la to pinner i kors for å skape disse forbedringene.
Men hvordan skulle en sikre at eiendomsverdien ikke ble kunstig lav som skattegrunnlag? Georges svar var at markedskonkurransen kunne brukes i verdsettingen av tomter og eiendommer. De som skal bruke de store områdene i byene, skulle, med mer eller mindre jevne mellomrom, konkurrere i offentlige anbudskonkurranser om denne midlertidige bruksretten, mente han. Slik kunne overskuddet skattlegges og gis tilbake til de rettmessige eierne dels i form av offentlige goder til befolkningen.
«Populismen liker ikke kompliserte sammenhenger – som den opplagte sammenhengen mellom uttapping av olje og sparing»
Det lite kjente «Henry George-teoremet» (først vist av Joseph Stiglitz i 1970-tallets matematiske økonomi) innarbeidet hvordan all fremgang i byene viser seg i økte grunnleieinntekter til eiendomsbesitterne – også den fremgangen som kommer i form av økt tilbud av offentlige goder. Utgangspunktet er at politikken i en kommune reflekterer innbyggernes interesser og at kommunen bruker alle skatteinntekter til offentlige goder bredt definert. Teoremet sier da at de offentlige godene øker grunnverdiene (til tomter og eiendommer) mer enn det beløpet som inndras og brukes på offentlige goder. Bare på marginen er verdien av de offentlige godene lik kostnaden for de som betaler skatten.
En «single tax» på eiendommer i byene kunne altså gi en netto fordel til alle innbyggerne i byen. Selv om det kanskje ikke er full empirisk dekning for alle detaljer, peker resultatet på en bakenforliggende mekanisme som fortjener mer oppmerksomhet. Det må også sees i lys av den utbredte holdningen blant økonomer på 1800-tallet at fast eiendom (jord og naturressurser) var folks rettmessige felleseie og at denne retten var tatt fra dem. Henry George og andre var opptatt av hvordan en betydelig eiendomsskatt og grunnleieskatt på de mest verdifulle eiendommene og ressursene representerte både en rettferdig omfordeling og en viktig stimulans for en god byutvikling og en fornuftig samfunnsutvikling for nasjonene og for verden.
Oljeskatten i Nordsjøen er et eksempel. Som kjent kan store oljeforekomster bli en forbannelse for land og folk dersom en ikke har gode institusjoner og en fornuftig skattlegging og deling av ressursene – gjerne inspirert av Henry George. Det oppstår uansett mange populistiske fristelser underveis. Selv om verken politikere eller andre beslutningstakere i starten av Olje-Norge hadde et klart bilde av Henry Georges prinsipper, unngikk de fristelsene – bortsett fra én.
Populismen frister som kjent med enkle løsninger. Det skal ikke være noe å diskutere – ikke noe å tenke over. Løsningene er intuitive og folkelige, men likevel både sløsaktige, urettferdige og som regel i tråd med interessene til de rikeste og mektigste. Passer oljenasjonen Norge inn i mønsteret der ressursrikdom blir en forbannelse for land og folk snarere enn en velsignelse for det store flertallet? Eller, var norske oljepolitikere ledet av noe som lignet på Henry Georges usynlige ånd?
Da vi fant oljen, unngikk vi i alle fall den første populistiske fristelsen som ville brutt direkte med Henry George: å selge hvert enkelt oljefelt på rot til det høystbydende oljeselskapet. Å selge ville gi de beste incitamentene for å ta opp all oljen, het det. I en anbudskonkurranse for hvert felt ville derfor oljeselskapene by den maksimale prisen vi kunne få for oljen – lovet denne markedspopulismen. Bak sto fagfolk og Phillips Petroleum som trolig var den aller ivrigste pådriveren.
Ingen forutså de enorme verdiene i Nordsjøen. Et salg av feltene på rot ville derfor lett gitt så å si hele gevinsten av oljen i Nordsjøen til oljeselskapene, og vi ville kanskje tapt så mye som 80 prosent av oljeformuen. I stedet innførte Norge oljeskatten som i dag er på 78 prosent av overskuddet. Skattesystemet ligner på «share-cropping» i jordbruket der delingen av inntektene mellom bonde og jordeier – her oljeselskap og staten – representerer et kompromiss mellom gode incentiver og en rimelig forsikring. Forsikringen – som gjelder usikkerheten om hvor mye olje som finnes og hva prisen blir – har vært svært lønnsom for Norge og er et paradeeksempel på Henry Georges skatteprinsipp.
Vi unngikk også i noen grad populismens andre fristelse om at billigst nødvendigvis er best i utbyggingen i Nordsjøen. Henry George protesterte mot alle ordninger som ga høy produktivitet uten at arbeiderne og folk flest fikk sin rettmessige andel. Hadde vi fulgt billigst-er-best-prinsippet, ville vi ikke fått noen norsk oljenæring. Alle oppdragene ville da gått til spesialister i utlandet. I stedet fikk vi en mellomting – utenlandske entreprenører med opplæringsavtaler med norske bedrifter og arbeidstakere. Slik ble Norge etter hvert verdensledende i dypvannsboring og mye annet. Utviklingen var selvsagt ikke perfekt – tempoet i uttappingen var kanskje for høyt og Statoil, siden Equinor, ble kanskje altfor stor og mektig. Likevel, sammenlignet med andre oljeland klarte Norge seg bra også på disse områdene.
En tredje fristelse sto også sterkt. Det var ikke bare Anders Lange som mente at vi skulle «la Nordsjøens skatter betale folkets skatter». Uansett hvem som framførte det, virket forslaget så opplagt – men stikk i strid med Henry George likhetsprinsipp. Skattepopulismen ville ført til at mesteparten av oljeinntektene hadde gått til de rikeste, mens lavinntektsgrupper omtrent ikke hadde fått noe. I stedet for å gi alt i skattelette, fortsatte Norge å bygge ut velferdsstaten med en helt annen fordelingsprofil.
«Sitatet kan kanskje skrives om: Et lands eiendomsrett til deler av verdens felles ressurser er et ran»
Like imponerende er det at norske myndigheter avslo den fjerde populistiske fristelsen at oljen i Nordsjøen burde gi billig bensin til gode nordmenn. Som det ble sagt: skulle ikke vi, som har så mye olje, unne oss billig bensin? I stedet fikk vi mer helsetjenester og flere fellesgoder. Billig bensin ville gitt mest oljeinntekter til de som forurenser mest. Norge fortsatte i stedet å ha ti ganger så dyr bensin som innbyggerne betaler i de oljerike Gulfstatene, men samtidig fikk vi fem ganger så store helsebudsjetter målt som andel av BNP – i tråd med Henry Georges prinsipp om å bruke grunnleieinntektene til offentlige goder.
Populismen liker ikke kompliserte sammenhenger – som den opplagte sammenhengen mellom uttapping av olje og sparing. Å pumpe opp olje er i realiteten å omgjøre en formue lagret under havets bunn til finansformue investert overalt i verden gjennom oljefondet. Mange oljerike land behandler i praksis sin oljeformue som om det er en strøm av inntekt som pipler opp av borehullene. Det som blir kalt den oljekorrigerte spareraten, blir derfor ofte negativ når en ikke har et riktig skille mellom strøm av inntekt (avkastning) og beholdning av formue (oljeforekomster og eierandeler). Den femte fristelsen er følgelig den feilaktige tanken å behandle alt som en løpende inntekt klar til forbruk. Til forskjell fra andre ressursrike land, har Norge holdt de oljekorrigerte spareratene på imponerende positive 20 prosent – en positiv politikk i tråd med hvordan sparing og investering øker «arbeidernes muligheter til å produsere samfunnets rikdom» – som Henry George sa.
Likedan unngikk Norge den sjette fristelsen – å erstatte arbeidsinnsats med oljeinntekter. Tvert om brukte Norge oljeinntektene til å sosialisere oppgaver i hjemmet slik at kvinner i stor stil kunne delta i arbeidslivet på linje med menn – slik de ønsket og kjempet for. Verdien av kvinners økte arbeidsinnsats siden 1970 er faktisk større enn hele oljeformuen – en ny variant av Henry George-teoremet.
Oljen fristet også til proteksjonisme: Hva skal vi med internasjonal konkurransekraft når vi har oljeinntektene? Hadde Norge fulgt denne syvende fristelsen, ville oljen i dag vist seg som en forbannelse av feilinvesteringer og i en håpløs næringsstruktur. I stedet fortsatte fagbevegelsen å koordinere lønningene blant annet for å dempe lønnsutviklingen i eksportnæringene – og deretter i resten av økonomien – og Norge forble konkurransedyktig. Eller som Henry George sa, «vi ble bedre mennesker når vi lærte å samarbeide».
Norge delte selvsagt ikke oljeinntektene likt på alle. Etter oljen ble det lettere å bli superrik her enn i noe annet land. Likevel er det riktig å si at Norge i noen grad klarte å unngå de verste utslagene av elitepopulismen – den åttende fristelsen. Som vi fortsatt hører ekko av i den norske debatten, ville den gi alle de økonomiske fordelene fra Nordsjøen til de rike og mektige. Målet med Henry Georges skatt var derimot at rikdommen «ikke bare ville øke voldsomt, den ville også bli likere fordelt» – slik mange har kjempet for i norsk oljepolitikk.
Norge unngikk også den niende fristelsen – den egoistiske generasjonspopulismen som ville ha oss til å bruke alt her og nå. Etableringen av Oljefondet under navnet Statens Pensjonsfond kombinert med handlingsregelen representerte en ambisjon om å fordele inntektene fra fondet over flere generasjoner. Privat eiendomsrett til én generasjon ville tvert om vært «et ran som fratar nyfødte deres arverett» – slik Henry George advarte mot.
Den tiende og mest alvorlige populistiske fristelsen lokket med at oljeressursene var ene og alene vår nasjonale eiendom – juridisk og moralsk. Å dele med verdens fattige ville innebære sløsing og uansvarlighet, het det, dersom saken overhodet ble nevnt. Igjen hørtes alt så opplagt ut og denne gangen godtok vi det uten debatt og motforestillinger. Men var det riktig?
I stedet for å dele med fattige land og folk ga vi hele formuen til medlemmer av den én prosent rikeste delen av verdens befolkning – oss selv. Dette har vi bare fortsatt med. Da gassprisene økte voldsomt etter at Russland for fullt angrep Ukraina, fikk vi enorme ekstrainntekter. De ufrivillige krigsprofittene var på minst tusen milliarder kroner – tohundre tusen til hver av oss – bare i 2022. Norge lukket øynene og trøstet seg med at noen ganger går inntekten på olje og gass opp, andre ganger ned. I tillegg vendte Norge det døve øret til stemmer som sa at vi burde kompensere de delene av verden som ble alvorlig rammet av det som gjorde oss umoralsk rike. Slik lot vi moralen gjelde bare i eget land: likhet i ett land, for ett folk. Norge brøt derfor ett av de mest grunnleggende etiske prinsippene – og i tråd med Henry George – at hva som er rettferdig, ikke kan ha nasjonale grenser.
Henry George er derfor kanskje mer aktuell enn noen gang i en globalisert verden. Sitatet som jeg startet med, kan kanskje skrives om: Et lands eiendomsrett til deler av verdens felles ressurser er et ran. Eiendomsretten kom ikke av noen form for kontrakt; den kan ikke spores tilbake til hva som er rettferdig. Den er født gjennom den egoistiske bruken internasjonale lover og reguleringer. Det er ikke bare et ran av fortiden; det er et ran i nåtiden – et ran som fratar verdens nyfødte deres arverett. Alle andre monopoler er trivielle i omfang sammenlignet med monopolet over verdens naturressurser.
