I den nylig tilbakelagte valgkampen haglet beskyldningene mot Jonas Gahr Støre & Co: Etter fire år med Ap-regjering var det umulig å tjene penger på privat næringsvirksomhet.
Torsdag kom tidsskriftet Kapital med sin ferske utgave av spesialnummeret om «Norges 400 rikeste». Tidsskriftet har i mange år samlet informasjon om de reelle formuene til Norges rikeste. Utviklingen for de rikeste går ikke akkurat nedover:
- På de siste fem årene, som inkluderer hele Støres statsministerperiode, har formuen til de 400 rikeste økt med 995 milliarder kroner.
- På ett år ble de 400 rikeste 252 milliarder kroner rikere. Til sammen kontrollerer de 400 hele 2391 milliarder kroner.
- Det har blitt 43 flere milliardærer i Norge. Men det å være milliardær er ikke lenger nok til å komme på lista over de 400 rikeste. Man må ha minst 1,25 milliarder kroner.
- De 100 øverste på lista kontrollerer til sammen 1700 milliarder, det vil si 71 prosent av de totale verdiene blant de 400.
Mulig å bli rik
– Det er fortsatt lett å bli rik og forbli rik i Norge. De rikeste får en høyere avkastning på sin kapital enn andre, sier professor i økonomi ved Universitetet i Oslo Kalle Moene til Klassekampen.
Han peker på at i toppsjiktet på lista er mange som har bidratt tungt til høyresidas valgkamp, enten gjennom direkte tilskudd til partiene, eller gjennom å gi penger til de ulike kampanjene, som Aksjon for borgerlig valgseier eller Aksjon for norsk eierskap.
– Dette er også lista over folk som tapte i valget. Mange av dem jobbet sterkt for å få konsentrert interessen om formuesskatt. Det mobiliserte tvert mot det som var propagandaen, sier han.
Han viser til at den øverste prosenten i befolkningen har hele 25 prosent av all inntekt i samfunnet, noe som er en av grunnene til at formuene øker såpass kraftig.
– Jeg tror folk reagerer mot det. Man falt ikke for synspunktet om at det er synd på de rike som må betale formuesskatt. Det virket mot sin hensikt.
Shipping og mat
Øverst på lista troner, i år som i fjor, shippinggiganten John Fredriksen, som er bosatt på Kypros. Han har en formue på 262 milliarder kroner og ligger dermed et godt stykke foran nummer to, rederen Torstein Hagen, med 148 milliarder.
Tredjeplassen innehas av hedgefondforvalter Ole Andreas Halvorsen, før to matvaregiganter gjør sitt inntog: Odd Reitan (Rema) er på fjerdeplass, og Johan Johannson (Norgesgruppen) er på femteplass.
«Det er fortsatt lett å bli rik og forbli rik i Norge.»
— Kalle Moene, professor i økonomi ved Universitetet i Oslo
Flere utenlands
Over tid har en stadig større andel av de aller rikeste flyttet hele eller deler av formuen ut av landet. 51,5 prosent av den totale formuen på Kapitals liste styres helt eller delvis fra utlandet. Et eksempel er Reitan: Hovedmann Odd Reitan bor i Norge, men deler av kapitalen er overført til barn og barnebarn, der noen har flyttet ut. For Kapitals del er det sentrale for plassering på lista at personene fortsatt har betydelig tilknytning til Norge. Fredriksen er for eksempel en av de største aktørene på Oslo Børs.
Rike personer som flytter ut av Norge har vært en het potet i den politiske debatten. Kalle Moene mener det er uklart hvor alvorlig det er for Norge.
– Svaret er at vi ikke helt vet. Det ser ut som man flytter eierskapet til formuen til andre land, men ikke nødvendigvis virksomhetene. Og det gjenstår å se om virksomhetene fortsetter som før eller ikke. Man snakker som om alt forsvinner, men virksomhetene er i stor grad her fortsatt, sier han.
Ikke bare skatt
– Når de aller rikeste blir såpass mye rikere på ett år, viser det at det norske skattesystemet er for lite omfordelende?
– Det sier kanskje noe om det. Jeg tror at man ikke kan satse alt på skattesystemet. Det er gapet mellom de en prosent rikeste og resten som gjør at Norge er mindre egalitært. De resterende 99 prosentene er relativt egalitære, og det skyldes sterke fagforeninger og en sammenpresset lønnsstruktur.
Moene sier det er en av grunnene til at flertallet stemmer for progressive velferdsordninger, fordi det store flertallet har egeninteresse av dem. Men det som gjør at forskjellene er relativt små blant flertallet, skaper også grunnlag for veksten blant de rike, sier han.
– Med små forskjeller mellom lønnstakerne, og nesten full sysselsetting, blir det grunnlag for store overskudd, og de går til den øverste prosenten i samfunnet. Og det ser du igjen i konsentrasjonen av formuer på toppen.
