FN-resolusjonenes tid må være over.
Palestina-aktivister i min vennekrets kritiserer meg ofte for å være altfor tålmodig med regjeringa vår. «Ta det litt med ro», har jeg gjerne sagt – «husk at vi tross alt har en av Europas desidert mest palestinavennlige regjeringer». Men en gang er det tid for å hive tålmodigheten på båten, og den tida er nå.
Allerede abonnent? Logg inn
Det aller dummeste argumentet jeg får servert i debatter, er at jeg er misunnelig på rikfolket. Det er jeg virkelig ikke, og ikke ti ville hester ville få meg til å bytte min treroms Obos-leilighet på Oslo øst mot en gedigen villa i Holmenkollåsen. Men er det lov å kjenne på en viss skadefryd? Jeg innrømmer at det føles godt å registrere at milliardærene som denne gangen kasta millionene sine inn i valgkampen, gjorde det til ingen nytte. Min gode venn Trond Myhre – «Rorbua-pianisten» – og hans selskap skal ha heist flagget på halv stang i Luzern. Trist som faen, gitt. Samtidig heier jeg på et forlik omkring formuesskatten. Det må da være mulig å rigge et system som ikke på urettferdig vis rammer oppstartsbedrifter og som lar minstepensjonisten på Frogner få beholde den store leiligheten sin uten å måtte ta opp lån? Et system som i andre enden strammer til overfor den rikeste 1-prosenten? Det hadde virkelig vært godt å ha denne saken rydda av veien før stortingsvalget i 2029. Noen frykter, antageligvis med rette, at Arbeiderpartiet vil kjøre mye slalåm i Stortinget.
Arild RønsenMens vi er i ferd med å avslutte en temmelig kjip valgkamp, er Donald Trump i gang med å ommøblere USA. Det skjer litt etter litt, men likevel så raskt at vi aner framveksten av en helt annen stat enn den vi kjenner som De forente stater. Venstresida har aldri hatt noe kjært forhold til USA – til det er krigsforbrytelsene, de fascist-inspirerte kuppene og bruddene på internasjonal lov for mange og for grove. Men vi har likevel forholdt oss til et demokrati. Med Trump snus alt på hodet, i den grad at USAs president betegnes som «ko-ko» av Aftenpostens politiske redaktør. Trump legger seg ut med alt og alle, skaffer seg fiender over alt – innenlands som utenlands. Men han gir blaffen, og han kan gi blaffen.
Arild RønsenSylvi Listhaug beskyldes for å være uklar i spørsmålet om hun er statsministerkandidat eller ikke. Faktum er at Frp-lederen er forbilledlig klar. Om det blir borgerlig flertall, er det naturlig at det største partiet får statsministeren, mener hun. Så får det bli opp til velgerne å avgjøre. Klarere kan det knapt sies. I mellomtida insisterer hun på å snakke politikk, ikke posisjon – et standpunkt både kommentariatet og de øvrige partilederne burde ta lærdom av. Da er uklarheten adskillig større på den andre sida. Etter å ha gjort støtte til Støre til partiets hovedstrategi – «Er du rødgrønn? Stem taktisk på MDG i år!» – går nestleder Ingrid Liland i duell med Sveinung Rotevatn (V) i «Dagsnytt 18»: – Du kan slutte å si at vi gir noen blankofullmakt til Støre, for det er rett ut løgn. Programleder Sigrid Sollund griper ordet: – Er det ikke det hele kampanjen deres går ut på da, at de som vil ha Støre, skal stemme på dere? – Vi skal sikre rødgrønt flertall.
Arild Rønsen