I forrige uke skulle jeg lede en debatt på konferanseprogrammet til bransjefestivalen Bylarm, kalt «NRK x Musikk-Norge: Tidsriktig satsing eller syltynne flater?». Beskrivelsen av arrangementet begynte slik: «NRK er fortsatt Norges største scene. Flere i bransjen hevder at ‘satsing’ betyr tynnere, mer fragmenterte musikkflater og mindre redaksjonell dybde. Det er påstander – og de må diskuteres åpent.»
Timingen kunne ikke vært bedre: NRKs musikksjef, Mats Borch Bugge, hadde nettopp gått ut og erklært at P13 skal nedlegges og bli del av P3 Musikk. Samtidig vil seks reine musikkprogrammer på radio forsvinne i løpet av 2025: «Jazzklubben», «Y2K», «Hegstad», «Musikkreisen» (tidligere «Jungeltelegrafen»), «Spillerom» og «Klassisk vorspiel».
At NRK bygger ned og forflater musikkdekningen sin, er intet nytt. Både musikere, label-folk, foreninger og vanlige lyttere er – nok en gang – sinte og frustrerte. Nå skulle Bugge møte bransjemann Lars Tefre Baade, som jobber hovedsakelig med pressetjenester og promo, til en skikkelig debatt.
Men nei. Da jeg tok forhåndspraten med debattantene, og deretter med en Bylarm-ansatt, bleiknet raskt håpet om en kritisk – kanskje til og med dyptpløyende! – debatt. Det viste seg at her var ingen spesielt kritiske eller uenige. Så hvorfor i huleste hadde Bylarm booket som de har gjort? De hadde ingen spesielt gode svar, men impliserte at jeg måtte jo skjønne at folk kanskje ikke er så glade i å være uenige, sant.
Etter at irritasjonen hadde lagt seg, undret jeg: Hvorfor er jeg egentlig overrasket? Debattene har ikke akkurat tatt fyr på Bylarm de siste årene – eller på noen andre bransjescener, for den saks skyld.
Dette er bare ett eksempel på en musikkbransje som, i motsetning til litteraturbransjen, virker forbausende redde for å ta til verbalt motmæle mot hverandre. Da jeg i forrige ukes Klassekampen leste Victor Malm, kulturredaktør i svenske Expressen, okke seg over hvor snilt og enig og konfliktsky det svenske litteraturlivet var blitt, tenkte jeg: Du skulle bare visst.
«Det er neimen ikke lett å sparke opp til musikkdebatt her til lands»
For hver skikkelige debatt om musikk (og musikkritikk) her til lands – noe som opptrer cirka hvert skuddår hvis fullmånen lyser og Venus står i posisjon med Merkur – virker det å være ti ganger så mange litteraturdebatter. Den litterære offentligheten kan klage så mye den vil over nedgang og tapt maktposisjon, men den fins. Jeg vet ikke om jeg kan si det samme om musikkoffentligheten.
Dette virker kanskje ironisk å si etter sommerens Øya-gate, men jeg er fristet til å kalle det unntaket som bekrefter regelen. (De hardeste boikottpådriverne her kom dessuten fra andre kunstmiljøer.) For med mindre noe skal nedlegges, er det neimen ikke lett å sparke opp til musikkdebatt her til lands. Framfor alt om musikalsk kvalitet og estetikk.
Jo da, noen høflige innlegg og kronikker på bransjesteder som Ballade dukker opp her og der, men generelt sett er det få å spille ball med. Musikere virker påfallende mye reddere enn forfattere for å uttale seg om noe som helst som ikke er hundre prosent positivt og velmenende.
Ikke minst: Det fins knapt noen igjen i norske medier som mener noe om musikk, musikkliv, musikkbransje eller musikkritikk på redaktør- eller kommentarplass – og langt mindre noen som mener noe kontroversielt.
Det er fristende å se det hele i sammenheng med en annen utvikling i norsk musikkliv: musikkritikken, eller mangelen på sådan. Som Torgrim Eggen skreiv om her i avisa og Audun Vinger i Dagens Næringsliv forrige lørdag, og som mang en musikkskribent har påpekt de siste årene: Kritikken er blitt totalt servil. Norsk musikkritikk føler og reagerer, men den tenker ytterst sjelden. Vi kritikere er bare med på alt, vi! Musikk er jo så gøy! Hihi.
Dette gjelder på ingen måte bare NRK, men med Bylarm-debatten i mente: Det er passende å påpeke hvor ofte NRKs musikktopper bruker ordet innhold i stedet for journalistikk eller kritikk. Ordbruken gir mening: Til tider virker NRKs dekning av nye, norske artister mest som noe lagd av en innholdsprodusent.
For all del: Å krangle bare for å krangle, eller slakte bare for å slakte, er liten vits. Men hva skjer hvis ikke engang den største bransjefestivalen i norsk musikk tør å lage debatt med folk som er – gisp – uenige? Musikkdebattene kommer ikke rekende på en fjøl, så la oss nå for guds skyld gripe tak i dem, pirke, krangle og diskutere. De som raser i kommentarfelt, starter signeringsaksjoner – eller presser artister til boikott – fins jo. Da må de hukes tak i, og de må sjøl tørre å møte opp på scenen. Ellers likner det nok en spiker i kista for kulturlivets daffeste bransje.
