Under dekke av å svare på min kronikk, der jeg viser at norske myndigheter oppgir misvisende skogtall til FN, rykker Skogeierforbundets styreleder Heidi Hemstad ut i Klassekampen 12. september. Men tallsminkingen bekymrer henne ikke. For at myndighetene sier at all skog i Norge har vokst fram uten skogplanting, overser hun fullstendig – selv om skognæringen pleier å være stolt av skogplantingen sin. I stedet for å gå inn i svakhetene i tallmaterialet, snurrer hun den vanlige plata i gang; den om at skogbruket er så bærekraftig.
At førti prosent av alle trua arter i Norge er truet på grunn av mangel på gammel og naturnær skog, nevner hun heller ikke. Det passer jo dårlig inn.
Definisjoner er viktige. Men definisjonen fra FN er, i motsetning til hva Hemstad påstår, ikke tolket likt i våre naboland. At både Sverige og Finland klarer å skille plantet skog fra den øvrige er jo nettopp et av mine poeng. Det skillet vil ikke norske myndigheter gjøre, og da blir ulike biologiske kvaliteter i skogen et sammensurium.
Verre er det at Hemstad påstår at forslagene som skal begrense forringelse av norsk skog er ‘praktisk gjennomførbare’. Høringsdokumentet foreslår å bruke Landsskogtakseringens definisjon av EUs Primary forest – men den gir ingen kartfesting. Hemstad vet godt at det dermed blir aldeles umulig å si om slik biologisk verdifull skog hogges – fordi ingen vet hvor den er.
Nettopp derfor initierte Miljødepartementet i 2024 et arbeid med kartfesting av naturskog. Kartene som finnes i dag er foreløpige og det arbeides med forbedringer, men kartene gir likevel en pekepinn om hvor vi finner den mest naturskogsnære skogen. Som kan kombineres med annen kunnskap og sjekkes gjennom feltkartlegging. Det er praktisk gjennomførbart. Og det ville følge opp intensjonen fra EU og FN om å ta bedre vare på det vesle vi har igjen av den skogen som er aller viktigst for de trua artene.
