DebattInformasjon

Svar til Bråten

Tereza Østbø Kuldova (Forskningsleder og forsker 1, Oslomet)Jardar Østbø (Professor, Forsvarets høgskole)

I et motinnlegg til vår kronikk i Klassekampen 10. september spør Lars Audun Bråten (12. september): «Hva er desinformasjon?». Hans innlegg er et godt eksempel på hvor langt begrepsforvirringen har kommet. Spørsmålet om hvordan skattesystemet skal innrettes, dreier seg nettopp ikke først og fremst om fakta, men om politiske oppfatninger. På samme måte har norske Nato-motstandere et legitimt politisk standpunkt, og kan ikke automatisk beskyldes for å være ofre for russisk desinformasjon. Argumentet om «sårbare grupper» som lette ofre for russisk desinformasjon, er ikke vårt, men drives fram av «bekjempelsesparadigmet», der slike minoritetsstandpunkter, som for eksempel Nato-motstand, nærmest utelukkende ses på som resultat av russisk desinformasjon og hybridkrig, og dermed ikke bare illegitime, men også farlige. Her synes Bråten å ha overtatt logikken til dem han er uenig med, bare med motsatt fortegn. Faktasjekk kan kun benyttes til enkle problemstillinger. Til komplekse problemer, som spørsmålet om Nato gjør verden tryggere, trenger vi en opplyst debatt, ikke enkle dikotomier. Og til en opplyst debatt trenger vi substansiell kunnskap om historie, politikk og kultur, ikke tekniske vidunderløsninger og meta-ferdigheter.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Krf

Ord for dagen

Torsdag 11. juni kunne man lese i Klassekampen at noen fra KrF skulle slå et slag for verdien av menneskeliv. Som en del av deres vedvarende kamp mot abort planlegger de en demonstrasjon foran Stortinget i dag. Den som vil at KrF skal gå inn for at abort skal gjøres tilgjengelig på bensinstasjoner, kan møte opp med en plakat som sier «Palestinere er også fostre».

Lars Reinertsen
Poesi

Om essayet Fredrik Parelius har skrive for Bokma­ga­sinet

Eg vil berre påpeike at sitatet han har saksa ifrå «Ein filleting som døden» er frå eit dikt som heilt spesifikt omhandlar mottakinga av Yahya Hassans «Yahya Hassan», og det bør nok helst lesast i den konteksten. Der uttrykker det ein generell og velgrunna skepsis som mange poetar (i mi erfaring) har til å la medieoffentlegheita definere litterær kvalitet. Det uttrykker ikkje skepsis til populær lyrikk, eller til brukslyrikk, i den forstand Parelius brukar desse omgrepa. Når det lesast i sin eigentlege kontekst, er sitatet ei påminning av noko ganske openbert: Salstal, portrettintervju og terningkast er ferskvare, og dei går raskt ut på dato. Dei er ikkje per definisjon misvisande, men heller ikkje særleg pålitelege. Ein må lese sjølv. Dette er openbert noko anna enn det Parelius skriv om. Skepsis til den type medieskapte merksemda Yahya Hassan var utsett for, det er ein ting.

Martin Ingebrigtsen
Atomvåpen

Atomvåpen og SVs krise

Med Norges tilknytning til en ny, europeisk/fransk atomstrategi, vil det store «forsvarsforliket» som SV er med på, integreres med denne strategien på alle nivåer – politisk, økonomisk, institusjonelt og militært. I sitt velmenende innlegg mot atomvåpen i Klassekampen 12. juni er SVs leder, Kirsti Bergstø, taus om dette. Det betyr at SV ikke kan støtte «forsvarsforliket» videre uten selv å bli støttespiller for den nye omdreiningen i atomopprustningen, nå under fransk «ledelse». Denne tausheten er talende for det sikkerhets- og forsvarspolitiske nivået i SV – det klareste vitnemålet for SVs eksistensielle krise, partiet som ble grunnlagt på motstand mot Nato og mot Norges integrering i USAs atomstrategi. Partilederens innlegg ble publisert dagen etter at SV ga fornyet tilslutning til forsvarsforliket i Stortinget – som om forsvarsforliket og kampen mot atomvåpen forekommer i to forskjellige verdener uten sammenheng med hverandre. SV er ikke lenger i stand til å framstå som et selvstendig og nødvendig alternativ i norsk politikk.

Hans Ebbing