Grovt sagt

Tuttifrutti

Det er en felle!

Jo Røed Skårderud

Jeg er en pessimist. Og et dårlig menneske. Pessimist fordi jeg helt fram til klokka 20:59 mandag kveld var sikker på at valget kom til å gå i dass. Lav valgdeltakelse blant uføre og fattige arbeidende ville gi tryn på målstreken. Tidligere SV-topp Petter Eides «Stem MDG»/ryggdolkingskampanje ville presse SV under sperregrensa og ødelegge alt. Horder av Simen Velle-kloner ville storme med blafrende man-buns til valglokalene for å stemme mot formuesskatten de aldri kommer til å betale.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Grovt sagt

På skinner

Jeg pleide å svinse til jobb i lette kjoler og mokkasiner. Nå tar jeg toget i regnbukse og klatresekk fordi jeg frykter de mørke skyene i enden av tunnelen. Pendelen svinger, og nå er jeg en pendler. Toget er herlig. Det tar bare 13 minutter til Oslo S. Og mens folk klager i mediene over at det går for sakte, så synes jeg det går for fort. Jeg er nemlig redd det korte tidsvinduet har gitt mine medpassasjerer et forskrudd bilde av hvem jeg er. For å oppklare noen avsporinger, har jeg følgende melding til dere i bakerste vogn: Til deg som åpnet døra da jeg la eyeliner på togdoen på mandag: Du skvatt litt da jeg sto der i bare bh-en.

Julie Nordby Egeland

Fellesskap

Denne sommeren har jeg testet ut et nytt yogastudio. Da jeg meldte meg inn, hørtes det forlokkende ut: 295 kroner i måneden for et «innovativt treningsstudio» der «alt er mulig». Et sted der «vi bryter regler» mens vi «bygger fellesskap». Radikale yogaentusiaster? Count me in! Men etter noen svetteog semi-åndelige sommermåneder har jeg begynt å lure litt på hva dette fellesskapet egentlig består i. Eller community, som det gjerne heter nå. Cambridge Dictionary har flere definisjoner på nettopp community: folk som bor i et bestemt område, en gruppe mennesker med felles interesser eller aktiviteter, eller et bånd som knyttes mellom medlemmer av et samfunn. I denne sammenhengen holder jeg meg til de to siste.

Sofie Grønntun Nissen

40 år

For en tid siden fylte jeg 40. I optimistiske saker i media kan man lese at dagens 40-åringer er mye yngre enn de var før. «50 er det nye 40», prøver de å fortelle oss. Det er løgn, skrevet av journalister i hovedstadspressa med midtlivsangst som forsøker å klore seg fast til en siste rest av ungdommelighet fordi de ikke takler å stirre sin egen dødelighet i hvitøyet. Jeg lager unevnelige lyder når jeg reiser meg fra sofaen. Jeg tar meg selv i å tenke ting som «men det har jeg vel ikke lov å si!» Sist jeg drakk meg full, var jeg bakfull i tre dager. Jeg synes ungdommen nå til dags blir mer håpløse for hver dag som går.

Jo Røed Skårderud