I kampen om tolkningen av historien – hva som kan være de relevante perspektivene – finnes det mange mulige valg. Siden det ikke er tillatt med nazistiske sammenligninger i karakteriseringen av krigen i Gaza, som for eksempel angrepet på gettoen i Warszawa etter den væpnede oppstandelsen i 1943, lurte jeg på om finnes det finnes andre alternative analoge fortellinger.
Tidlig under denne siste delen av krigen i Gaza skrev Eivor Andersen Oftestad en tankevekkende artikkel i Klassekampens spalte I god tro med tittelen «Den andre historien». Hennes poeng er at Holocaust for oss lenge var omdreiningspunktet for forståelsen av Midtøsten-konflikten, mens det nå har dreid mot Nakba. Hun trekker særlig fram Arbeiderbevegelsen, Haakon Lie og Martin Tranmæls iherdige kamp for å gi jødene et hjem: «Det var en sosialistisk drøm hvor en moderne demokratisk velferdsstat reiste seg i et område der millioner ellers var ‘holdt nede i fattigdom og uvitenhet’.»
Deretter spør hun retorisk om arbeiderbevegelsen, Tranmæl, Lie, og de som opprettet Israel, var overgripere drevet av kolonialisme og onde hensikter? «Hvis man ser tilbake på engasjementet i dag, kan dette være slutningen som dras gjennom brillene som nå sitter på samtidens nese». Oftestad mener med det at å moralisere over fortiden er som «å bytte regler midt i et spill og påstå at forrigemann jukset.»
Jeg lurte på hva som kunne være de relevante kontekstene for denne krigen om kolonialismen ikke skulle være relevant? Oldtiden? De fanatiske bosetterne trekker jo inn Judea og Samaria. Europa tviholder på annen verdenskrig. Hva med konteksten rundt sionismen den gangen? Og fantes det ikke viktige motstemmer som Tranmæl og Lie kunne hørt på?
Ting ser alltid lettere ut i ettertid, og det er vanskelig fra alle sider. Men dette er ikke et nytt spill. Det var mange som var uenige i de beslutningene som ble gjort den gangen, særlig de som bodde der, og de ble som kjent ikke hørt. Og politisk spill har vel regler som byttes ut hele tiden, alltid. Det er de sterkeste som bestemmer reglene. Når man får en annen situasjon, blir ny informasjon regnet som relevant og spillet kan endre karakter. Holocaust ble etter hva jeg forstår, ikke brukt aktivt fra Israels ledelse før Menachim Begins retorikk på 60-tallet, selv om jødeutryddelsen nok alltid har vært en viktig referanse for Europas historiefortelling.
For Tranmæl som blir avbildet på traktor i en israelsk kibbutz, var det sikkert riktig å være på jødenes side etter det som hadde skjedd i Europa. De var naturligvis ikke onde, tvert imot, i hvert fall ikke i egne øyne. Det er rimelig å anta at de hadde mer enn dårlig samvittighet fordi ingen i Vesten slapp inn jødene som flyktninger da det gjaldt. De som hevdet å ha gode hensikter, var imidlertid eurosentriske langt utover den gode intensjon. De var også rimelig fanatiske. Om de regnet de som bodde i Palestina fra før, som mennesker, er trolig, men det er rimelig at de så dem med et engelsk overmenneskelig blikk: folk på et lavere stadium som kunne ofres for det godes sak. På den tiden ble Nobels fredspris stadig gitt til britiske okkupanter. Det var ikke rom for kritikk av allierte kolonialister.
Tranmæl og Lie er kanskje i samme naive og rettroende tradisjon som andre som har stått på gal side av historien. For meg virker AKP-mls støtte til Hoxas Albania, Kina under kulturrevolusjonen eller Pol Pot på samme nivå. Eller den norske høyresidens støtte til brittisk og senere amerikansk imperialisme under dekke av demokratisme i kamp mot kommunisme. I ettertid er det lett å se at de som støttet kulturrevolusjonen, USA mot Vietnam og Korea, Frankrike og England mot afrikansk selvstendighet eller det hvite Sør-Afrika, var på feil side av historien.
Naomi Klein skrev i det viktige essayet «Fascisten i speilet» at nazismen ikke var et unntak, men en del av en rød tråd i Europeisk historie. Hitler nøt beundring for hvordan nazistene utryddet de innfødte og ga plass til den overlegne britiske og europeiske kultur. En viktig dekolonial historisk revisjon er at annen verdenskrig ikke stoppet i 1945, men varte til alle okkuperte land fikk sin frihet.
Det er med anerkjennelsen av kolonialismen som fascistens tvilling at Nakba blir en like relevant historie som Holocaust. Det er mange som nå åpner øynene for de fordrevnes perspektiv. Det tok lang tid, men svarte, jøder og muslimer blir nå kanskje sett på som mennesker av samme type som oss selv.
Annen verdenskrig blir stadig framstilt som en kamp mellom demokrati og diktatur. For en okkupert kenyaner eller inder blir vel okkupantenes styresett irrelevant. De fikk jo ikke akkurat stemmerett i det britiske parlamentet. Og opprør ble betegnet som terror og slått kraftig ned.
Kan man unnskylde Tranmæl og Lie at de var barn av sin tid? Kanskje, men det finnes alltid flere sider, det finnes alltid dissidenter. Jeg lette etter motstemmer mot den koloniale imperialismen, og det var ikke så vanskelig å finne ganske store navn. Mark Twain var bitende ironisk da ha skrev om «Kristendommen som salgsvare» da britene og amerikanerne plyndret Beijing og forlangte at de fikk fortsette å selge opium, slik at imperiet fikk sitt sølv, slik spanjolene fikk sitt gull. Han foraktet amerikanernes grådighet og for å ikke la Filippinerne få sin frihet, men isteden overta etter spanjolene som enda verre krigsherrer.
Fra et russisk imperium skrev Leo Tolstoj «A Letter to a Hindu» (som Mahatma Gandhi siden oversatte). Her er han dypt kritisk til britisk overherredømme og mente at hinduene fortjente sin frihet. Når det gjaldt Palestina, kunne man jo lese innspillene fra de som protesterte i FNs diskusjoner, som var tilgjengelige for alle interesserte.
Dagen israelske fanatikere trekker tråder flere tusen år tilbake, og kaller de okkuperte områdene for Judea og Samaria. Da blir selvmordshistorien fra Masada relevant – og dermed også romerne, en historie som er svært levende i dagens israelske mytologi. En ironisk parallell er at da romerne okkuperte Israel, gravde israelittene tunneler og hadde terror som strategi. Det minner påfallende om Hamas’ opptøyer og motstand i dag.
«Kan man unnskylde Tranmæl og Lie at de var barn av sin tid?»
De mest fanatiske angrep også romerske sivile. Da reagerte Capitol. Det tok på den tiden noen år før romerne fikk samlet tropper. De slo ned opprør etter opprør på drakonisk vis: Kollektiv avstraffelse, den gangen som nå, var normen, hvis de ikke ga seg frivillig. Det nest siste slaget før Masada var det forferdelige i Jerusalem. Da ble hele byen beleiret, utsultet, brent, titusenvis drept og resten fordrevet.
Ifølge Josefus, som skrev «Den store jødiske krig»(år 75), var det store interne stridigheter innad blant jødene som var til fordel for romerne. De mest fanatiske holdt de moderate i sjakk med interne grusomheter under beleiringen, og ville heller dø samlet enn å overgi seg. Josefus, som selv var jøde, hadde overgitt seg i et tidligere nederlag for at ikke hele byen skulle drepes og voldtas (en quisling i israelsk mytologi). Han sto utenfor byporten og sa til dem: «Overalt hadde lykken gått over til deres side. Og Gud, som lot herredømme forflytte fra ett folk til et annet, holdt nå sin hånd over Italia. Loven om den sterkestes rett som hersket blant dyrene, gjelder også for menneskene.» Man må vike for den sterkere, som han så presist sier om alle imperialister – og tillegger, som Machiavelli senere siterer i «Fyrsten»: «Makten tilhører den som har de sterkeste våpen.»
Denne historiske analogien er både tragisk og ironisk. Israelerne oppfører seg som romerne. Drakonisk er et ord som går igjen om straffemetodene når man yter motstand mot imperier: kollektiv straff.
Alle kulturer vil søke å framstille seg som gode. Og bruker religiøse, historiske eller vikarierende motiver for hva som er rett og galt. Både Holocaust og Nakba er relevante kontekster. Problemet blir når fanatisme bare annammer ett perspektiv og verken er i stand til å se seg selv utenifra eller å se fienden som mennesker.
Israelerne gjør som romerne og amerikanerne. De sørger for å holde krigen på motstandernes territorium, og hvis noe skjer med egen befolkning på egen jord (selv på okkuperte områder), straffer man tilsvarende – kollektivt og drakonisk.
Jeg kan ikke se annet enn at Tranmæl var på feil side av historien. For meg er det vanskelig å være på Capitols side når det er opprør i sektor 9. Eller som Willoch presist formulerte det: «Når overgrepene skaper ekstremisme blant de undertrykte, brukes det som bevis for at undertrykkelsen er berettiget.»
I egen befolkning og blant europeiske apologeter for terrorbombingen og folkemordet er perspektivet at okkupanten forsvarer seg, selv om tallenes tale er klar: Det har blitt drept mer enn 20 palestinere for hver israeler siden 1967 – og 50 siden 2024. likevel klarer Israel og Vesten å framstille israelske terrortiltak som at det var palestinerne som begynte. Og kaller israelere «gisler» og palestinere «fanger».
Man kan forestille seg hvordan gislene har det i israelske fengsler etter det siste opprøret. Man får noen hint om den kollektive avstraffelsen i B’telems avsløringer «Welcome to Hell: The Israeli Prison System as a Network of Torture Camps».
Hvis man ser bort fra historiske perspektiver, og tenker at krigen er kontekstløs, at alt er partikulært, da blir folkeretten det eneste vi bør enes om: Israel ut av Vestbredden, Gaza, Golanhøydene, Sør-Libanon og Syria. Fram til de holder seg til folkeretten bør de behandles på samme måte som Russland. Alt annet må anses som vasallstatenes hykleri.
