Det er vanskelig å forstå hva forskerne Tereza Østbø Kuldova og Jardar Østbø mener i deres kronikk 9. september. Slik jeg leser teksten deres, kan de viktigste punktene oppsummeres slik: 1) Det er vanskelig fastslå hva desinformasjon egentlig er, 2) det viktigste for å bekjempe desinformasjon er kunnskap, 3) dannelse er kunnskap og 4) dannelse er et spørsmål om nasjonal sikkerhet. Forskerne mener derfor at institusjoner som fremmer kunnskap, må styrkes. Her nevnes blant annet redaktørstyrte medier, skoler, bibliotek og museer.
Jeg er enig i at disse viktige brikkene i samfunnet må styrkes. Men når det ikke er noen reell enighet om hva desinformasjon er, er det samtidig vanskelig å vite hva man egentlig kjemper for. Eller imot. For eksempel har begge sidene i valgkampens strid om formuesskatt, beskyldt hverandre for desinformasjon. Og når jeg i ukene før valget har snakket om skatt med kolleger i lunsjpausen, blir det tydelig at det florerer to helt ulike forestillinger om skattesystemets fortreffelighet. Hvem kan med sikkerhet si hvem som har rett? Koker ikke det hele ned til en høyst reell uenighet om hvordan samfunnet best skal organiseres?
«Selv mener jeg bestemt at det er jeg som har kunnskap»
Videre må man spørre hvilken rolle redaktørstyrte medier med ulikt politisk grunnsyn skal spille i kampen mot desinformasjon. For eksempel har Klassekampen på den ene siden avdekket at organisasjoner som har kjempet mot høyere skatt, har brukt misvisende fortellinger for å fremme sine narrativ. På den andre siden har samme avis trykket annonser fra de samme organisasjonene. I tillegg til dette, bare to dager etter valget, lar avisa leder for Aksjon for borgerlig valgseier Ole Hauso si at han har «avdekket systematisk desinformasjon fra Ap» i valgkampen. Noe mange vil mene er desinformasjon. Så lenge redaktørstyrte medier skal trykke alle slags annonser og samtidig må legge til rette for fri meningsutveksling og debatt, kan ikke redaktørstyrte medier bli et effektivt instrument mot desinformasjon. Og det er kanskje like greit. Det offentlige ordskiftet burde ikke faktasjekkes i hjel.
Som norsk Nato-motstander siden 1999, er jeg en del av om lag fire prosent av den norske befolkningen som ikke mener at Nato gjør Norge (eller verden) tryggere. Er jeg da en av Østbøenes «sårbare grupper» som mangler kunnskap om Nato? Selv mener jeg bestemt at det er jeg som har kunnskap, selv om jeg er i et mindretall. Samtidig, da NRK Dagsrevyen markerte Natos 75-årsdag i 2024, ble ikke alliansens angrep på andre suverene stater nevnt. Var dette desinformasjon fra NRK? Ville ikke, med Kuldova og Østbøs logikk, økt kunnskap om Natos historiske overgrep, svekket nasjonal sikkerhet dersom det førte til at motstanden mot Nato økte i den norske befolkningen?
