Leder

Pengene og makta

Aldri før har så mange forhåndsstemt ved et stortingsvalg. Hele 1,9 millioner nordmenn har i løpet av de siste ukene tatt til valgurnene for å være med å forme hvordan Norge skal se ut de neste fire årene. Ved innseilingen ser vi tilbake på hvordan partienes valgkamp, nærmere bestemt finansieringen av disse, har vært gjenstand for debatt. For aldri før har så mye penger vært i omløp. Bare i løpet av de siste dagene har Venstre og Kristelig Folkeparti fått nesten fem millioner kroner i donasjoner, i et forsøk på å sikre partiene et valgresultat over sperregrensa på fire prosent, skriver Dagens Næringsliv. I samme avis kunne vi også lese om hvordan PR-byrået Geelmuyden Kiese virker i kulissene til de ulike aksjonsgruppene mot formuesskatt som har oppstått de seinere åra. PR-byrået skal i hvert fall ha for at de er åpne om sine kundeforhold.

«PR-byrået virker i kulissene til aksjonsgruppene mot formuesskatt.»

De borgerlige partiene får imidlertid også drahjelp fra annet hold. I hele 380.000 postkasser i blant annet Oslo, Bærum og Bergen er det blitt levert en brosjyre med oppfordring om å stemme taktisk på Venstre og KrF for å sikre et regjeringsskifte i Norge. Mottakerne er altså mulige borgerlige velgere, men avsenderen er ukjent for allmennheten. Ifølge Posten er det en norsk aktør som ikke vil stå fram. Partiene selv er kritiske til postkasseaksjonen. Generalsekretær i KrF Ingunn Ulfsten oppfordrer personene bak til å stå fram. Det spørs om den oppfordringen vil bli tatt til følge.

Det at pengesterke aktører forsøker å påvirke den politiske debatten, er ikke nytt. Men i nyere tid, med aksjonsgruppene som i økende grad har befestet sin posisjon, har utviklingen eskalert. Slik det ofte påpekes, er LO en raus donor til venstresidas partier. Men der LO representerer en million arbeidstakere, jobber de borgerlige donorene for interessene til et knippe mennesker. Også etter valget må vi fortsette å diskutere den politiske påvirkningen som skjer foran øynene på oss. Enda viktigere er det å belyse den som foregår i det skjulte. Men først skal resten av befolkningen si sitt. Godt valg!

Leder

To år etter 7. oktober

For to år siden tok soldater fra Hamas og andre militante grupper seg over grensegjerdet rundt Gaza og strømmet inn i kibbutzer, militærposter og en musikkfestival i Israel. De drepte mer enn 1200 israelere, voldtok kvinner og tok 250 personer som gisler. Kort tid etter angrepet besøkte USAs daværende president Joe Biden Israel. Han overleverte kondolanser, men kom også med en advarsel til Israels statsminister Benjamin Netanyahu: «Vær forsiktig: Samtidig som du kjenner raseriet, ikke la det oppsluke deg. Etter 11. september var vi rasende i USA.

200 år å lære av

9. oktober 1825 ankom seilbåten «Restoration» omsider New York etter en farefull seilas over Atlanteren. Tre måneder tidligere hadde den lille sluppen seilt ut fra Stavanger med 51 nordmenn om bord. Da de nådde fram til Amerika tre måneder seinere, var de 50: Et pikebarn ble født under overfarten, og et søskenpar angret seg og gikk i land i Randaberg. Det lille følget markerte starten på en langvarig emigrasjonsbølge fra Norge. Disse utvandrerne har fått beskjeden plass i norsk historiefortelling, og i det ligger en viss ironi.

Hatets flamme

Torsdag angrep en britisk mann med syrisk bakgrunn jøder samlet for å feire høytida jom kippur foran en synagoge i Manchester i Storbritannia. To menn mistet livet, og fire fikk alvorlige skader. Ephraim Mirvis, sjefsrabbi for de ortodokse jødiske menighetene i Storbritannia, sier til BBC at han er sjokkert over angrepet, men ikke overrasket. Han forteller at britiske jøder har vært forberedt på at noe slikt kunne skje. Han legger likevel til: «Dette er ikke bare et angrep på jøder, men et angrep på verdiene i samfunnet vårt.» Uttalelsene hans peker mot to sannheter: Jødiske menigheter vet at de kan bli mål for angrep, bare fordi de er jødiske. Samtidig lever briter i samfunn som er flerkulturelle og som både offisielt og i det daglige verdsetter toleranse og samhold på tvers av kulturer. Også i Norge forteller representanter for vår lille, jødiske minoritet om frykt for angrep.