Leder

Pengene og makta

Aldri før har så mange forhåndsstemt ved et stortingsvalg. Hele 1,9 millioner nordmenn har i løpet av de siste ukene tatt til valgurnene for å være med å forme hvordan Norge skal se ut de neste fire årene. Ved innseilingen ser vi tilbake på hvordan partienes valgkamp, nærmere bestemt finansieringen av disse, har vært gjenstand for debatt. For aldri før har så mye penger vært i omløp. Bare i løpet av de siste dagene har Venstre og Kristelig Folkeparti fått nesten fem millioner kroner i donasjoner, i et forsøk på å sikre partiene et valgresultat over sperregrensa på fire prosent, skriver Dagens Næringsliv. I samme avis kunne vi også lese om hvordan PR-byrået Geelmuyden Kiese virker i kulissene til de ulike aksjonsgruppene mot formuesskatt som har oppstått de seinere åra. PR-byrået skal i hvert fall ha for at de er åpne om sine kundeforhold.

«PR-byrået virker i kulissene til aksjonsgruppene mot formuesskatt.»

De borgerlige partiene får imidlertid også drahjelp fra annet hold. I hele 380.000 postkasser i blant annet Oslo, Bærum og Bergen er det blitt levert en brosjyre med oppfordring om å stemme taktisk på Venstre og KrF for å sikre et regjeringsskifte i Norge. Mottakerne er altså mulige borgerlige velgere, men avsenderen er ukjent for allmennheten. Ifølge Posten er det en norsk aktør som ikke vil stå fram. Partiene selv er kritiske til postkasseaksjonen. Generalsekretær i KrF Ingunn Ulfsten oppfordrer personene bak til å stå fram. Det spørs om den oppfordringen vil bli tatt til følge.

Det at pengesterke aktører forsøker å påvirke den politiske debatten, er ikke nytt. Men i nyere tid, med aksjonsgruppene som i økende grad har befestet sin posisjon, har utviklingen eskalert. Slik det ofte påpekes, er LO en raus donor til venstresidas partier. Men der LO representerer en million arbeidstakere, jobber de borgerlige donorene for interessene til et knippe mennesker. Også etter valget må vi fortsette å diskutere den politiske påvirkningen som skjer foran øynene på oss. Enda viktigere er det å belyse den som foregår i det skjulte. Men først skal resten av befolkningen si sitt. Godt valg!

Leder

Kulturkutt?

Over sju sider i Morgenbladet legger avisas kulturredaktør Bernhard Ellefsen fram visjoner for en «prinsipiell nyorientering og en radikal omvurdering av kulturens midler og mål». Ellefsen har fått med seg at store amerikanske tekselskaper løper ærend til de mest autoritære kreftene i Vesten. De er «fascismen på forhånd», siterer Ellefsen. Hans mål er å angi en annen retning: «Alle som jobber for kultur på fellesskapets midler må jobbe som om det brenner under føttene deres. For det gjør det. Det brenner under føttene våre.

Blind enighet

Senterpartiet bomma litt på avsatsen i sin kritikk av Faktisk.no forrige uke. Det er ikke ofte partier ber om at medier legges ned, og godt er det. Det er likevel all grunn til å diskutere sider ved faktasjekknettstedet, ikke minst om det, som det hevder, gjør befolkningen mer motstandsdyktig mot desinformasjon. Den påstanden gjentas jevnlig, uten noe form for belegg, og blir aldri ettergått kritisk. Det er ikke så rart, for nettstedet drives av omtrent samtlige store medieaktører i Norge: Schibsted, Aller Media, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia. De er skjønt enige om at prosjektet er storartet og får støtte av presseorganisasjonene.

God stemning

Landets største arbeidstakerorganisasjon, Fagforbundet – selve grunnstammen i den norske velferdsstaten – har landsmøte i disse dager. Den nye lederen, Helene Harsvik Skeibrok, som overtar for Mette Nord, som har ledet forbundet siden 2013, la i et intervju med Klassekampen denne uka vekt på at fagbevegelsen skal ha kontakt med alle på rødgrønn side: «Vi snakker ikke bare med ett parti. Vi har samtaler med alle partier, spesielt de fem på venstresida.» Fagforbundet kvitterte ut forbrødringsstrategien med å invitere Tonje Brenna (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Marie Sneve Martinussen (R), Kirsti Bergstø (SV) og Arild Hermstad (MDG) til en lengre samtale på landsmøtet i går. Det ble en svært så jovial seanse. Partiene var skjønt enige om at kommuneøkonomien måtte styrkes i statsbudsjettet for å sikre tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet. Budskapet fra Vedum, Brenna og Martinussen – kanskje noe mer forbeholdent fra Bergstø og Hermstad – var at partiene i budsjettforhandlingene måtte konsentrere seg om det de sto sammen om.