Leder

Pengene og makta

Aldri før har så mange forhåndsstemt ved et stortingsvalg. Hele 1,9 millioner nordmenn har i løpet av de siste ukene tatt til valgurnene for å være med å forme hvordan Norge skal se ut de neste fire årene. Ved innseilingen ser vi tilbake på hvordan partienes valgkamp, nærmere bestemt finansieringen av disse, har vært gjenstand for debatt. For aldri før har så mye penger vært i omløp. Bare i løpet av de siste dagene har Venstre og Kristelig Folkeparti fått nesten fem millioner kroner i donasjoner, i et forsøk på å sikre partiene et valgresultat over sperregrensa på fire prosent, skriver Dagens Næringsliv. I samme avis kunne vi også lese om hvordan PR-byrået Geelmuyden Kiese virker i kulissene til de ulike aksjonsgruppene mot formuesskatt som har oppstått de seinere åra. PR-byrået skal i hvert fall ha for at de er åpne om sine kundeforhold.

«PR-byrået virker i kulissene til aksjonsgruppene mot formuesskatt.»

De borgerlige partiene får imidlertid også drahjelp fra annet hold. I hele 380.000 postkasser i blant annet Oslo, Bærum og Bergen er det blitt levert en brosjyre med oppfordring om å stemme taktisk på Venstre og KrF for å sikre et regjeringsskifte i Norge. Mottakerne er altså mulige borgerlige velgere, men avsenderen er ukjent for allmennheten. Ifølge Posten er det en norsk aktør som ikke vil stå fram. Partiene selv er kritiske til postkasseaksjonen. Generalsekretær i KrF Ingunn Ulfsten oppfordrer personene bak til å stå fram. Det spørs om den oppfordringen vil bli tatt til følge.

Det at pengesterke aktører forsøker å påvirke den politiske debatten, er ikke nytt. Men i nyere tid, med aksjonsgruppene som i økende grad har befestet sin posisjon, har utviklingen eskalert. Slik det ofte påpekes, er LO en raus donor til venstresidas partier. Men der LO representerer en million arbeidstakere, jobber de borgerlige donorene for interessene til et knippe mennesker. Også etter valget må vi fortsette å diskutere den politiske påvirkningen som skjer foran øynene på oss. Enda viktigere er det å belyse den som foregår i det skjulte. Men først skal resten av befolkningen si sitt. Godt valg!

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.