Leder

Pengene og makta

Aldri før har så mange forhåndsstemt ved et stortingsvalg. Hele 1,9 millioner nordmenn har i løpet av de siste ukene tatt til valgurnene for å være med å forme hvordan Norge skal se ut de neste fire årene. Ved innseilingen ser vi tilbake på hvordan partienes valgkamp, nærmere bestemt finansieringen av disse, har vært gjenstand for debatt. For aldri før har så mye penger vært i omløp. Bare i løpet av de siste dagene har Venstre og Kristelig Folkeparti fått nesten fem millioner kroner i donasjoner, i et forsøk på å sikre partiene et valgresultat over sperregrensa på fire prosent, skriver Dagens Næringsliv. I samme avis kunne vi også lese om hvordan PR-byrået Geelmuyden Kiese virker i kulissene til de ulike aksjonsgruppene mot formuesskatt som har oppstått de seinere åra. PR-byrået skal i hvert fall ha for at de er åpne om sine kundeforhold.

«PR-byrået virker i kulissene til aksjonsgruppene mot formuesskatt.»

De borgerlige partiene får imidlertid også drahjelp fra annet hold. I hele 380.000 postkasser i blant annet Oslo, Bærum og Bergen er det blitt levert en brosjyre med oppfordring om å stemme taktisk på Venstre og KrF for å sikre et regjeringsskifte i Norge. Mottakerne er altså mulige borgerlige velgere, men avsenderen er ukjent for allmennheten. Ifølge Posten er det en norsk aktør som ikke vil stå fram. Partiene selv er kritiske til postkasseaksjonen. Generalsekretær i KrF Ingunn Ulfsten oppfordrer personene bak til å stå fram. Det spørs om den oppfordringen vil bli tatt til følge.

Det at pengesterke aktører forsøker å påvirke den politiske debatten, er ikke nytt. Men i nyere tid, med aksjonsgruppene som i økende grad har befestet sin posisjon, har utviklingen eskalert. Slik det ofte påpekes, er LO en raus donor til venstresidas partier. Men der LO representerer en million arbeidstakere, jobber de borgerlige donorene for interessene til et knippe mennesker. Også etter valget må vi fortsette å diskutere den politiske påvirkningen som skjer foran øynene på oss. Enda viktigere er det å belyse den som foregår i det skjulte. Men først skal resten av befolkningen si sitt. Godt valg!

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.