Håvard Skjærdal har delt denne artikkelen med deg.

Håvard Skjærdal har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVisum

Feil, UDI

Klassekampen skrev 25. august om saken til den tyrkiske menneskerettighetsaktivisten Enes Hocaoğulları. Enes var i Norge i april i forbindelse med en konferanse i regi av SAIH, og i løpet av besøket ble det gradvis klart at en retur til Tyrkia på daværende tidspunkt ville medføre betydelig risiko for urettmessig fengsling. Vi bisto derfor Enes med å søke forlengelse av besøksvisumet, slik at han kunne bli i Norge til situasjonen hadde roet seg. På tross av at SAIH stod som garantist for kostnadene knyttet til en slik forlengelse, fikk Enes avslag. Nå er han arrestert av Erdogans regime.

UDI svarer at det ikke finnes egne ordninger for visum for menneskerettighetsforsvarere. Det er en sannhet som må nyanseres.

Den 26. juni 2024 utga EU-kommisjonen en oppdatering av EUs Visa Code Handbook. Den reviderte håndboken gir viktig operativ veiledning for saksbehandlere som behandler søknader om korttidsvisum. Den inneholder også spesifikke retningslinjer utarbeidet for å imøtekomme menneskerettighetsforsvareres særskilte behov, deriblant hvordan økt fleksibilitet bør gis menneskerettighetsforsvarere som etterspør utvidelse av eksisterende visum ved nødstilfeller. Målet er å sikre at en menneskerettighetsforsvarer som opplever akutte trusler kan opprettholde sin sikkerhet gjennom midlertidig lovlig opphold i EU/Schengen.

«Konsekvensene av slike misforståelser kan bli fatale»

Både SAIH og en rekke andre sivilsamfunnsorganisasjoner har gjentatte ganger fått positive signaler og forsikringer fra justisdepartementet om at den oppdaterte håndboka også skal implementeres i Norge. Derfor er svaret Sæthre, fagansvarlig for visum i UDI, gir i mandagens avis ikke særlig tillitsvekkende. Det vitner om det norske menneskerettighetsorganisasjoner har fryktet, og Enes Hocaoğullar nå har erfart, at de nye retningslinjene er dårlig kjent blant dem som utøver norsk visumpraksis og at implementeringsarbeidet går sent. Det er svært problematisk, og det er først og fremst et politisk ansvar å sørge for at de nye retningslinjene implementeres snarest.

Like før sommeren sendte vi sammen med 9 andre organisasjoner – deriblant LO, Amnesty og Menneskerettighetsfondet – brev til justisdepartementet der vi bad om fortgang i implementeringen av EUs retningslinjer. Svaret har latt vente på seg. Som norskfinansierte sivilsamfunnsorganisasjoner med relevant kunnskap, erfaring og ekspertise – og med tett samarbeid med menneskerettighetsforkjempere i ulike kontekster – står vi klare til å bidra i dette arbeidet.

Mens vi venter på justisdepartementet og UDI kan vi bare håpe at ikke flere av våre venner som risikere livet i kampen for felles verdier som demokrati, menneskerettigheter og rettstat henvises til samme skjebne som Enes i møte med norsk treghet.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Bensinprisen

Hakk i plata, Vedum

Ifølge Klassekampen 13. mars maner Trygve Slagsvold Vedum (Sp) til diesel­opprør og kamp mot høye bensinpriser. Han mener at folk i Oslo ikke er like plaget av høy bensinpris som folk ellers i landet og begrunner det med at i distriktene har man verken elbil eller kollektivtrafikk. Mener han at folk som bor i Distrikts-Norge ikke har hørt om elbiler? Har dem ikke aviser og TV i distriktene? Har dem ikke hørt om elbiler, el-pickup, el-traktor eller elektriske lastebiler? Hvorfor kan ikke Vedum heller jobbe for bedre støtte til elektriske landbruksmaskiner? Det finnes allerede flere støtteordninger for bønder som ønsker å investere i elektriske maskiner og redskaper. Ordninger som kan føre til mer miljøvennlige og bærekraftige løsninger. De økonomiske fordelene ved å kjøpe elbil er like for alle, enten du bor i by eller i distriktene. Dersom du bor på landet og ikke har elbil, skyldes det antakeligvis det samme som for oss som bor i byen og ikke har det; vi har verken råd eller er interesserte uansett. Eller vi har en gammel bil som ikke trenger å kasseres, men som kan leve og putre i vei noen år til.

Skole

Et klasseløst samfunn?

Jeg kan ikke holde meg fra å flire litt, når avisa med det klingende navn Klassekampen 13. mars hyller en liste over kulturuttrykk som skal vise at Norge er et samlet og klasseløst samfunn, i form av en såkalt innholdsliste for grunnskolen. Jeg lurer på om grunnen til at jeg ser annerledes enn avisa og kunnskapsministeren på saken, er at jeg hele mitt yrkesliv har jobba i et lavtlønnsyrke. Dessuten har femti år som aktiv i fagforeninger overbevist meg at avisas navn fortsatt er aktuelt. Er det på lista innslag av verk som beskriver klasseforskjeller og arbeiderbevegelsens forskjellige retninger sitt strev for forandring av samfunnet? Jeg hadde ikke venta at Rudolf Nilsen sitt dikt «Revolusjonens røst» skulle være på lista. I ei tid hvor de sosiale forskjellene øker, er ikke engang ei ganske ny bok som «Vi fattigfolk» av Anna-Sabina Soggiu funnet verdig. Det er for meg et bevis på at de som lager slike lister, er ganske blinde for klasseforskjeller og klassekampens betydning for hvordan samfunnet utvikles.

8. mars

Sexarbeid er tilgjen­gelig arbeid

Over 100.000 «funkiser», det vil si folk med ulike funksjonsvariasjoner, står i dag utenfor arbeidslivet, ufrivillig. Mange av oss trenger en form for fleksibilitet, selvstyring, og å kunne velge når og hvilke dager vi jobber som dagens arbeidsgivere ikke er villige til å tilrettelegge for. Funkiser rapporterer å søke på hundretalls av jobber, i flere år, uten å få napp. Andre funkiser, spesielt kronisk syke, kjemper årelange kamper mot Nav for å få en minimumsstønad de knapt kan overleve på. For mange funkiser er sexarbeid ett av få reelle alternativer i dagens arbeidsmarked. I en undersøkelse fra den britiske organisasjonen Decrim Now UK oppga 77 prosent av respondentene at de hadde en fysisk eller psykososial funksjonsnedsettelse eller var nevrodivergente. 76 prosent rapporterte at finansiell nød var hovedgrunnen til at de valgte begynne med sexarbeid.