Håvard Skjærdal har delt denne artikkelen med deg.

Håvard Skjærdal har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVisum

Feil, UDI

Klassekampen skrev 25. august om saken til den tyrkiske menneskerettighetsaktivisten Enes Hocaoğulları. Enes var i Norge i april i forbindelse med en konferanse i regi av SAIH, og i løpet av besøket ble det gradvis klart at en retur til Tyrkia på daværende tidspunkt ville medføre betydelig risiko for urettmessig fengsling. Vi bisto derfor Enes med å søke forlengelse av besøksvisumet, slik at han kunne bli i Norge til situasjonen hadde roet seg. På tross av at SAIH stod som garantist for kostnadene knyttet til en slik forlengelse, fikk Enes avslag. Nå er han arrestert av Erdogans regime.

UDI svarer at det ikke finnes egne ordninger for visum for menneskerettighetsforsvarere. Det er en sannhet som må nyanseres.

Den 26. juni 2024 utga EU-kommisjonen en oppdatering av EUs Visa Code Handbook. Den reviderte håndboken gir viktig operativ veiledning for saksbehandlere som behandler søknader om korttidsvisum. Den inneholder også spesifikke retningslinjer utarbeidet for å imøtekomme menneskerettighetsforsvareres særskilte behov, deriblant hvordan økt fleksibilitet bør gis menneskerettighetsforsvarere som etterspør utvidelse av eksisterende visum ved nødstilfeller. Målet er å sikre at en menneskerettighetsforsvarer som opplever akutte trusler kan opprettholde sin sikkerhet gjennom midlertidig lovlig opphold i EU/Schengen.

«Konsekvensene av slike misforståelser kan bli fatale»

Både SAIH og en rekke andre sivilsamfunnsorganisasjoner har gjentatte ganger fått positive signaler og forsikringer fra justisdepartementet om at den oppdaterte håndboka også skal implementeres i Norge. Derfor er svaret Sæthre, fagansvarlig for visum i UDI, gir i mandagens avis ikke særlig tillitsvekkende. Det vitner om det norske menneskerettighetsorganisasjoner har fryktet, og Enes Hocaoğullar nå har erfart, at de nye retningslinjene er dårlig kjent blant dem som utøver norsk visumpraksis og at implementeringsarbeidet går sent. Det er svært problematisk, og det er først og fremst et politisk ansvar å sørge for at de nye retningslinjene implementeres snarest.

Like før sommeren sendte vi sammen med 9 andre organisasjoner – deriblant LO, Amnesty og Menneskerettighetsfondet – brev til justisdepartementet der vi bad om fortgang i implementeringen av EUs retningslinjer. Svaret har latt vente på seg. Som norskfinansierte sivilsamfunnsorganisasjoner med relevant kunnskap, erfaring og ekspertise – og med tett samarbeid med menneskerettighetsforkjempere i ulike kontekster – står vi klare til å bidra i dette arbeidet.

Mens vi venter på justisdepartementet og UDI kan vi bare håpe at ikke flere av våre venner som risikere livet i kampen for felles verdier som demokrati, menneskerettigheter og rettstat henvises til samme skjebne som Enes i møte med norsk treghet.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Terrorangrep

Hvordan gjenkjenne antise­mit­tisme – og hvordan ta problemet på alvor

Kjønn

Om å puste med magen

Karoline Skarstein skriver i Klassekampen at transpersoner har like mye rett til å bli ivaretatt og respektert i møte med offentlige tjenester som alle andre. Som lærer er jeg hjertens enig. Min profesjon er spesialtrenet til å «se» alle elever med de egenskaper, utfordringer og behov den enkelte måtte ha – hele tiden. Det gjelder også de målgruppene med kjønnsutfordringer som Bufdir bekymrer seg for og vil følge opp med en egen veileder. Direktoratets anbefalinger er egentlig overflødige og ganske nedlatende. Sikkert godt ment, men de kan lett leses som en undervurdering av en hel yrkesgruppe. Det kan også ligge i forslaget en oppfatning av at barn med kjønnsinkongruens trenger å bli sett og tilgodesett mer enn andre elever.

Skole

Metode­frihet handler om valg, ikke skjerm

I Klassekampen 12. desember tegner Bendik Wold et levende bilde av lærerens metodefrihet slik den kan se ut når profesjonelt skjønn faktisk får rom. Nettopp derfor er det problematisk når han i samme innlegg hevder at Utdanningsforbundet forsvarer «å dytte enda mer skjerm på seks- og sjuåringer», og knytter dette direkte til begrepet metodefrihet. Dette er så grovt at det nærmer seg det usaklige. Når Wold spør om metodefrihet i dag i praksis handler om mer skjerm for de yngste, er svaret nei. Utdanningsforbundet mener tvert imot at det er klokt å være varsomme med digitale verktøy i begynneropplæringen. Det avgjørende er likevel ikke om slike verktøy brukes, men hvorfor, hvordan og i hvilke situasjoner.