Partier som sliter, har gjerne en tendens til å bli litt desperate. Dess mer motgang de får, desto mer kontroversielle forslag og ultimatumer kommer de med. Det er sjelden et godt tegn. Partier i framgang kan derimot seile uanfektet på medvinden, mildt overbærende overfor dem som har børa imot. Høyre har lenge kunne innta en slik positur, som det bunnsolide og pragmatiske storesøsterpartiet. En tjomslig og praktisk anlagt Erna Solberg kunne berolige alle med at hun nok ville finne en god og samlende løsning på borgerlig side etter valget, uansett hvor mye Sylvi Listhaug og Guri Melby gikk i tottene på hverandre.
Men nå er Høyre ettertrykkelig rykket ut av stilen. I stedet for å si at statsministerspørsmålet avgjøres etter valget basert på forhandlinger og styrkeforholdet på borgerlig side, kommer det mer og mer desperate utspill om at Listhaug må trekke seg som statsministerkandidat og peke på Solberg. Høyre krever altså at Frp skal frasi seg et av vinnerkortene i valgkampen av hensyn til Høyre og Venstre. Dermed har Høyre klart å gjøre innspurten av denne valgkampen til nettopp en kamp om posisjoner og ikke til en strid mellom rød og blå politikk. Det gir et umiskjennelig inntrykk av borgerlig kaos og desperasjon. På de siste målingene ser det ut til at det eneste Høyre har klart å oppnå, er å dra Frp med seg i dragsuget. Høyre rikker seg ikke på det siste partibarometeret for TV 2. Venstre er under sperregrensa, mens også Frp har begynt å falle. Det eneste partiet som skinner på borgerlig side for øyeblikket, er KrF, som nå fosser fram på en verdikonservativ bølge på Sør- og Vestlandet.
«Den borgerlige fortellingen er i ferd med å krakelere»
Det underliggende problemet for de borgerlige, og spesielt Høyre, er at de er i ferd med å tape kampen om formuesskatten, som lenge har vært selve trumfkortet. Det var skapt et inntrykk av at Norge var et sant helvete for næringslivet. Landets rikeste ble ribbet til skinnet av en skattekåt regjering, slik at arbeidsplasser og utkantkommuner sto i fare. Før regjeringsrokaden i februar, da Sp forsvant ut og Jens Stoltenberg kom inn, lå alt an til en knusende borgerlig seier – ikke minst takket være opprøret mot de knugende skattene for næringslivet. Men nå er lufta sakte i ferd med å sive ut av ballongen. Bildet er i ferd med å krakelere. De gråtkvalte historiene fra bedriftseiere som ikke har råd til å betale formuesskatten, har blitt avslørt som den desinformasjonen de faktisk er. Som Asle Olsen i Fakta om formuesskatt sa til Klassekampen i går, er det de ti siste årene tatt ut 19 ganger mer i utbytte enn det som er nødvendig for å dekke formuesskatten. Et mer presist bilde av norsk økonomi er derfor at vi er midt inne i en gedigen overskudds- og utbytteboom.
Finansavisen skrev denne uka om en formidabel milliardfest for Norges 180 viktigste aksjeinvestorer, med Johan Henrik Andresen (Ferd), Erik Must (Gyldendal, Kongsberggruppen og mye annet), Dag Rasmussen (Rasmussengruppen), Kjell Christian Ulrichsen (Vicama) og Christen Sveaas (Kistefos) i spissen. Tobakksarvingen Andresen satt aleine igjen med eventyrlige 4,4 milliarder kroner i overskudd i fjor. Det samlede overskuddet for de største investorene økte med nesten 50 prosent. Det bør være mer enn nok til salt i maten – og til å betale formuesskatten flerfoldige ganger. Ingenting tyder heller på at skatten er en alvorlig hemsko for norsk verdiskaping. I stedet har forskerne Simen Markussen og Knut Røed vist at høyere formuesskatt vil gjøre det mer lønnsomt å sette formuen i bedriftene. En studie tyder på at høyere formuesskatt fører til mer sysselsetting i små og mellomstore bedrifter.
Fra å være høyresidas trumfkort har formuesskatten endt opp som en gavepakke til Ap og venstresida. Uten formuesskatten ville Ap framstått i all sin grå alminnelighet, mens det nå kan stå på barrikadene for sosial utjevning mot «overklassepartiene» Høyre og Frp. Det gir velgerne en konstant påminnelse om at det faktisk er store politiske forskjeller mellom rød og blå side. Sosialdemokratene taper valg hvis det ikke er en tydelig konfliktlinje i sosiale spørsmål – og det har vi nå fått i Norge. Jeg har nevnt det før, men Wegard Harsvik, som i dag sitter på Statsministerens kontor, har tidligere påpekt at partiene som representerer «de bedrestilte» gjør det best når andre ting enn sosial interessepolitikk står i sentrum, nettopp fordi overklassens kamp for bedre kår tross alt er en sak de færreste brenner for. Partier som kjemper for vanlige folk, gjør det tilsvarende godt når interessekonfliktene er tydelige. Mye tyder derfor på at høyresidas prioritering av formuesskatten har vært en valgtaktisk superbommert. Overklassemilliardærene har rett og slett spilt venstresida god.
