Når venner ikke gidder mer

Donald Trump kalte seg nylig for «presidenten av Europa» etter å ha tvunget europeiske land til å gå med på en rekke avtaler som favoriserer USA. Denne selvtilliten tok Trump med seg da han denne uka fikk besøk av Sør-Koreas nyinnsatte ­president Lee Jae-myung.

Mens Trump pisket opp det ene uforsonlige kravet etter det andre, bare smilte Lee diplomatisk til kameraene. På bakrommet satser imidlertid Sør-Korea nå på en ny utenrikspolitisk doktrine, med langt mer motstand enn europeerne. Dermed sørger Lee for at Trump neppe får gjennomslag for sin kravstore politikk, og skaper trøbbel for USAs globale oppgjør med Kina.

Sør-Korea er uhyre viktig for USAs globale strategi. Landet huser flere av USAs største militærbaser i Asia, med til sammen nesten 25.000 amerikanske soldater. Sammen med andre allierte i Asia, som Japan og Filippinene, utgjør dermed Sør-Korea selve grunnmuren i USAs forsøk på oppdemming overfor Beijing.

Men nå har USA et sørkoreansk problem. Som en del av avtalen med Seoul kan USAs baser bare brukes til forsvar mot det Sør-Korea anser som sin største trussel, nemlig Nord-Korea.

I over to tiår har USA forsøkt å gi basene det de kaller «strategisk ­fleksibilitet». Det er Pentagon-­sjargong for å bruke basene til andre formål, som for eksempel avskrekking av Kina.

Under toppmøtet avslørte Trump at de nå ønsker å presse Sør-Korea til å overføre suverenitet over landområdene der de amerikanske basene står, til USA. Han sa at USA har «brukt mye penger på å bygge» og at «jeg hadde ønsket at vi ble kvitt leieforholdet og fikk eierskap over jordstykket».

Hvis basene blir underlagt amerikansk suverenitet, vil det ifølge James Minnich, professor ved Asia-Pacific Center of Security Studies i Honolulu, ikke bli mulig for Sør-Korea å hindre USA i å bruke basene som del av sin Kina-oppdemming.

Noe sånt er ikke Lee interessert i.Han har lenge advart om at sikkerhetssamarbeid med USA ikke lenger handler om Sør-Koreas sikkerhet, men at landet blir brukt som en brikke i USAs militære spill mot Kina. Han vil i stedet redusere behovet for sikkerhetssamarbeid med USA, og sier han ikke vil bli dratt inn i en krig om Taiwan. Lee ønsker et vennlig forhold med kineserne.

«Lee ser til andre partnere enn USA»

Slikt har gitt Lee merke­lapper som en naiv «Kina-due». Men Trumps stadige tolltrusler, diplomatiske provokasjoner og et nå åpenlyst forsøk på å faktisk vende alliansen med Sør-Korea mot Kina, er i ferd med å ta krafta ut av slike anklager.

Nå er det heller de som ønsker at Sør-Korea skal bøye seg for Trump, som framstår som naive «USA-duer».

Og Lee har fått blod på tann. Han virker nå mer overbevist enn før om at hans doktrine er riktig vei å gå. Før møtet med Trump gjorde han det overfor media klart at det ikke var aktuelt å føye seg for USAs Kina-press. «Det er ikke et tema vi kan bli enige om», sa han.

Dagen før Lee møtte Trump, hadde han nemlig allerede sendt spesialutsendinger til Beijing. Der traff de Kinas utenriksminister Wang Yi. Den sørkoreanske delegasjonen skal ha fortalt kineserne at Seoul nå vil normalisere det som har vært et anstrengt forhold til Kina og inngå et større økonomisk samarbeid. Etter møtet sa kinesiske Wang at forholdet med Sør-Korea nå står overfor et «kritisk viktig vendepunkt».

Før Lee i det hele tatt møtte Trump, hadde han også vært i Tokyo. Der begynte Sør-Korea og Japan, som lenge har konkurrert om USAs gunst, å koordinere en felles innsats for å kontre det de ser som risikoen fra USA.

Men hvorfor velger egentlig Trump å drive det som tilsynelatende er selvsabotasje i regionen som skulle være del av USAs store strategi for å kontre Kina?

Tidligere utenrikspolitisk rådgiver for Washington Evan Feigenbaum mener en feilaktig forestilling har slått rot i Trump-administrasjonen. Den baserer seg på at partnere i Asia ser på sikkerhet og geopolitisk samarbeid med USA som så viktig at de er villig til å se på disse tingene i isolasjon fra alt annet.

Sånt er kanskje sant i Europa, hvor kjerneinteresser ofres i hytt og vær for å holde USA inne. Men Asia er derimot «ikke befolket av leprechauner, enhjørninger og regnbuer», skriver Feigenbaum, men av land som faktisk prioriterer sine egne mangefasetterte interesser.

Nå er Sør-Koreas Lee en av stadig flere asiatiske ledere som mener slike interesser best bevares ved å se til andre partnere enn USA, inkludert amerikanernes erkerival Kina.