Hallvard Birkeland kritiserer i Klassekampen 21. august utenriksminister Espen Barth Eides linje i Palestina-spørsmålet: «Snakket» om en tostatsløsning dekker over handlingslammelse.
Allerede abonnent? Logg inn
Nasjonalmuseets nye ‘performancesatsing’ er nok et eksempel på hvordan museets sponsorpolitikk suger krefter ut av et utarmet norsk kunstliv. Det tiårige programmet «I øyeblikket» er resultat av en ny avtale, denne gangen med Lise M. Stolt-Nielsen, rederiarving, kunstsamler og trustee ved MoMA PS1. Sammen med to representanter for hennes familie skal direktøren ved Neue Nationalgalerie i Berlin, Klaus Biesenbach, og to kuratorer fra museets fagstab stå for programmeringen. Stolt-Nielsen selv kan delta som observatør i utvalget, der museets egne representanter altså er i mindretall. Satsingen kommer etter at Nasjonalmuseet i flere tiår konsekvent har utestengt performancebasert kunst fra egen samling. Når pressemeldingen deres påstår at «Programmet fortsetter museets arbeid med performancekunst og fremhever performancekunst som en integrert del av Nasjonalmuseets samlede kunstuttrykk» er det tendensiøst på grensen til historieforfalskning.
Marianne HeierNHO angriper i oppslag i Klassekampen 23. august De Facto-rapporten om erfaringene i byggebransjen i Oslo området etter innleieforbudet. Fra 2023 innførte regjeringa forbud mot innleie fra bemanningsbransjen i byggebransjen i Oslo, Akershus, Buskerud, Vestfold og Østfold. I denne perioden ansatte Skanska, Hent og Veidekke cirka 150 håndverkere fra bemanningsbransjen. De Facto-rapporten konkluderer etter registrering på 35 byggeplasser (gode data fra 25 byggeplasser) at innleieforbudet har ført til flere faste ansettelser hos entreprenører og underentreprenører. Over 70 bemanningsforetak i 2017 og 2019 er ute fra byggeplasser i Oslo omegn. All forskning viser at den store bruken av innleid arbeidskraft fra bemanningsbransjen har resultert i produktivitetsnedgang i bygg og anlegg.
Harald BraathenDen 22. august ble HL-senteret kritisert for manglende søkelys på norske muslimers erfaringer og på ødeleggelsen av Gaza. Mye av kritikken rettet seg mot et «fravær av forskning på islamofobi». Fordi rasisme, islamofobi og antisemittisme i Norge er det jeg jobber med, besto mitt tilsvar i en forklaring på hvorfor vår forskning på minoriteters vilkår for tiden har vært konsentrert om antisemittisme (se innlegg i Klassekampen 23. august). 26. august kritiserer Aisha Iqbal dette tilsvaret, og løfter frem min avvisning av en sammenheng mellom islamofobi i vestlige land og manglende realpolitiske tiltak for å stoppe lidelsene på Gaza. Går vi Vestens historie etter i sømmene, har Iqbal et viktig poeng – en selverklært overlegenhet overfor både arabere og muslimer er del av Vestens politiske og kulturelle historie.
Cora Alexa Døving