Ingrid Vik gjentar i Klassekampen 23. august den forslitte myten om at palestinere hadde hatt det bedre om vi bare hadde hatt mer dialog med den «liberale» delen av det israelske samfunnet. I tillegg hevder Vik at hun ikke har «sett noen som tar til orde for å samarbeide med liberale eller fredsorienterte alliansepartnere i Israel. I stedet står slaget om boikott».
Disse uttalelsene tyder på at Vik ikke har særlig innsikt i den internasjonale solidaritetsbevegelsen med palestinere. Solidaritetsbevegelsen har mange tiår samarbeidet med den israelske fredsbevegelsen (før den nærmest forsvant). De samarbeider fremdeles med antisionistiske israelere og antisionistiske jøder over hele verden. Dette samarbeidet hviler på et grunnleggende prinsipp om at alle må anerkjenne palestineres rett til frihet og selvbestemmelse. Noe annet ville opplagt vært usolidarisk.
Viks innlegg hviler på to antakelser som ikke har rot i virkeligheten. Den første misforståelsen er at boikott står i et motsetningsforhold til dialog. Dette er feil. Boikott er en nettopp form for dialog, der man ansvarliggjør institusjoner som medvirker til ulovlig okkupasjon, folkemord og grove krigsforbrytelser. Det er ellers ingen som sier at man ikke kan snakke med israelere som står i solidaritet med palestinere. BDS-bevegelsen er rettet mot institusjonelt samarbeid og økonomisk medvirkning til overgrepene mot palestinere.
Den andre misforståelsen er at en bestemt type dialog med et svært lite mindretall av den israelsk-jødiske befolkningen er selve nøkkelen til å få slutt på et pågående folkemord. Vik spør, som en refleksjon over ulike opprop hun har mottatt i innboksen: «Kunne dialog vært et bedre alternativ?».
«Vestlige politikere og sivilsamfunn har hatt tett dialog med Israel siden staten ble opprettet»
Sannheten er at vestlige politikere og sivilsamfunn har hatt tett dialog med Israel siden staten ble opprettet i 1948. Denne dialogen har inkludert en lang rekke oppfordringer om å stanse koloniseringen av Vestbredden, krigsforbrytelsene i Gaza, og torturen av palestinske fanger i israelske fengsler, for å nevne noe. Israel har ikke villet ta del i denne dialogen. Israel har også ignorert en lang rekke FN-resolusjoner som har stadfestet retten til retur for palestinske flyktninger, bedt om stans i byggingen av ulovlige bosettinger, og fordømt annekteringen av Øst-Jerusalem.
Resultatet av denne dialogen utspiller seg nå i et direktesendt folkemord og daglige angrep på palestinske hjem, bedrifter og landbruksjord på Vestbredden. Problemet vi står overfor er altså ikke et fravær av dialog. Problemet er at israelske myndigheter ikke er interessert i en dialog der anerkjennelse av palestineres rettigheter inngår som et grunnleggende premiss.
Å tro at dialog med den «liberale» delen av det israelske samfunnet er nøkkelen til en grunnleggende endring av denne situasjonen er naivt. I mai rapporterte den israelske avisen Haaretz at 82 prosent av den israelsk-jødiske befolkningen støttet etnisk rensing av Gaza. 5. august i år rapporterte The Israel Democracy Institute at 78 prosent av den israelsk-jødiske befolkningen mener at Israel gjør det de kan for å unngå lidelse blant sivilbefolkningen i Gaza. Den samme rapporten sier at majoriteten av de israelsk-jødiske respondentene som politisk identifiserer seg i sentrum eller til høyre, ikke oppfattet rapportene om sivilbefolkningens lidelser i Gaza som problematiske.
I møte med folkemord og grove krigsforbrytelser må man jobbe kunnskapsbasert. Kravet om boikott er solid forankret i empirisk kunnskap og systematiske analyser. Det palestinske sivilsamfunnet – inkludert en lang rekke akademikere – brukte lang tid på å analysere erfaringene fra apartheid Sør-Afrikas fall før de lanserte sin egen kampanje for boikott, deinvestering og sanksjoner av Israel. Det eksisterer heller ingen historisk eller samfunnsvitenskapelig forskning som tilsier at dialog med undertrykkeren er et sentralt virkemiddel for frigjøring blant folk som utsettes for okkupasjon, kolonialisme og folkemord.
Viks innlegg framstår som både kunnskapsløst og virkelighetsfjernt. Et folkemord stoppes ikke av dialog med et lite mindretall i overgripernes befolkning.
