Så er vi der igjen. Norske aviser offentliggjør hvem tjente mest, hvem hadde størst formue, hvem skattet mest og i hvilken bydel bor de rikeste.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Du har kanskje ikke tenkt på det, men det at det at vi har postdistribusjon gitte dager i uka til alle husstander i hele landet er en viktig del av vår beredskap. LO mener at det å avvikle over halvparten av alle postbud i Norge svekker trygghet og beredskap i folks hverdagsliv. 2026 er totalberedskapens år. Budskapet fra totalberedskapskommisjonen var at Norge står overfor et mer komplekst og alvorlig risikobilde enn tidligere, preget av stormaktsrivalisering, teknologisk utvikling, klimaendringer og demografiske endringer. Dette krever en styrket totalberedskap – et helhetlig system som omfatter både sivile og militære ressurser, og som bygger på samfunnets motstandskraft og befolkningens egenberedskap. Regjeringens nasjonale sikkerhetsstrategi er tydelig på at beredskapsaktørene må finne hverandre. Den største feilen vi da kan gjøre er å fjerne muligheter før de reelt er vurdert, og før aktørene har funnet hverandre. Et konkret eksempel på en slik tapt mulighet er forslaget til ny postlov som samferdselsdepartementet har lagt fram. Per i dag handler beredskap til innbyggerne i stor grad om å sikre at den enkelte bygger egenberedskap for å kunne dekke egne behov inntil syv dager.
Are TomasgardKlassekampen publiserte 27. november et intervju med Amrit Kaur. Her blir Revolusjonært Kommunistisk Forbund (RK) beskrevet som «ein organisasjon som ser på både val og demokrati som unyttig». Dette er en rein fabrikasjon, da RK ikke er mot verken valg eller demokrati. Vår kritikk av det eksisterende borgerlige demokratiet er at det ikke er reelt demokratisk, og det store flertallet av befolkningen er systematisk ekskludert fra de viktigste avgjørelsene i samfunnet. Vi er for arbeidervelde, der arbeiderklassen tar makten over alle områder av samfunnet. Vi ønsker bredere aktiv demokratisk deltakelse enn i dag, for eksempel ved at: Det kunstige skillet mellom økonomi og politikk oppheves.
Espen HansenSist fredag brøt SV og MDG forhandlingene om årets statsbudsjett. Fra et grønt «ensaksparti», var ikke dette noen stor overraskelse. At SV heller ikke ville være med Rødt, Sp og Ap videre, framstod derimot ganske påfallende og merkelig. Begrunnelsen var kravet om at Støre skulle være med på at oljefondet skal avslutte engasjement med Israel-baserte selskap og en mer miljøorientert olje- og gasspolitikk. Det sørgelige er at SV ikke har fått med seg at Norge med en sterk Ap-regjering har vært, og er, i fronten av de vestlige land, som, både politisk og økonomisk, støtter det palestinske folket og er krystallklar i kritikken av Israel og landets støttespillere. En svekket regjering, eller en borgerlig regjering, vil i denne sammenheng være en svært trist utvikling. I olje- og gasspolitikken sliter SV fortsatt med å klare å løfte blikket og forstå at sikkerhetspolitikk og nødvendigheten av å styrke nasjonal kontroll over ressurser og land og havområder mot agressive naboer (USA, Russland), er det sentrale. Norsk gass er en forutsetning for at Europa er sikret energitilførsel som ikke er totalt ødeleggende sett i et miljøperspektiv og hvor import ikke kommer fra land som har andre agendaer en handel. Det ser ut til at SV nå er preget av at erfarne politikere med lang fartstid som Audun Lysbakken, Torgeir Knag Fylkesnes og Kari Elisabeth Kaski har forlatt skuta.
Lasse Jahnsen