Akkurat nå

Navnene

Solsikkene mine har fått en ny venn, jeg har kalt ham Pål etter mannen som stjal «Skrik» på 90-tallet, de vennene som ga meg Pål sa at alle tomatplantene deres er oppkalt etter tjuver, så da valgte jeg Pål Enger, han spilte jo i det minste på Vålerenga, og dreiv ikke noe særlig med vold, hadde jo ikke vært noe gøy å kalle opp en tomatplante etter David Toska, Pål er forresten altså en tomatplante, ja, sist jeg hadde en tomatplante daua den fort, men det ble noen små cherrytomater utpå høsten en gang likevel, nå har jeg uansett blitt bedre til å vanne, det skal bli så mange gode tomater atte, også cherrytomater visstnok, jeg glemte å gi navn til den forrige planta, var vel derfor den daua så fort, det er lettere å huske på at man skal vanne tomatplanta Pål enn å vanne en mer anonym plante, eller bare «vanne plantene», høres jo veldig kjedelig ut, jeg har for så vidt ikke gitt solsikkene mine noen navn ennå, de står nå høye og ranke og anonyme i ­blomsterkassa, og de har faen ikke blomstra ennå, jeg veit ikke riktig hva jeg skulle kalt dem, de er jo femten stykk, jeg veit ikke om jeg kjenner femten personer engang, i hvert fall ikke godt nok til å kalle opp solsikker etter dem, kanskje de skal få navn etter spillerne på Vålerenga, eller på Liverpool, eller et sym­foniorkester, kanskje de ikke skal få navn før etter at de har blomstra, sånn som noen gjør med babyene sine, altså ikke finner navn til dem før etter de er født, hvor i huleste skal jeg få femten navn fra?, vet ikke, men jeg liker å gi navn til ting, ikle dem små personligheter som de ikke egentlig har, solsikkene er for eksempel svært tålmodige, og kanskje litt egenkjærlige, blomstre da for faen!, men jeg skjønner ikke hvorfor tomatplanter skulle være oppkalt etter folk som stjæler

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Den creepy naboen

Den første dagen vi tilbrakte i det nye huset vårt, slo idyllen inn som en dårlig norsk sitcom med altfor mange sesonger: Treåringen lekte i gata med jevnaldrende mens vi ryddet esker. Hun maste ikke om at vi skulle se på henne, tegne for henne, synge for henne, pusle for henne, puste for henne – hun lekte sjøl! Uten vår hjelp! Dette er verdt hver eneste av de veldig mange pengene vi har kasta ut av vinduet for å få lov til å pusse opp denne gamle plankehaugen av et hus med egne hender over en tiårsperiode fordi vi er raka blakke. Dette yrende barnelivet der unga flyr inn og ut for å fordele hvilke foreldre de plager, er akkurat det vi så for oss. I tillegg virker naboene som åpne, hyggelige folk som har gjort det koselig og innbydende i uteområdene sine. Sånn tilsynelatende vellykka voksen vil jo jeg også være, så jeg sto klar med hjemmelagde kjeks og vannmelon og venta på at unga skulle komme løpende. Ingen kom. Etter noen dager der jeg nesten ikke hadde sett mitt eget avkom, begynte jeg å lure på om det var meg det var noe galt med. Er det fordi vi ikke har trampoline i hagen, men bare spikre og maur? Er det all den avskalla malinga i sofaen? Eller det desperate blikket mitt hver gang noen barn nærmer seg og jeg lokker dem med søtsaker? Plutselig en dag sto det en fremmed unge i gangen. Jeg kastet meg over henne og glemte at hun egentlig var på leit etter noen andre barn.

Dua-feber

Jeg har dette året fått tilbake leselysten og har derfor lurt på om jeg skal kaste meg på bokklubbølgen. Jeg kunne tenkt meg noen å lufte og diskutere tanker og inntrykk og følelser med, men konseptet gjør meg samtidig ambivalent. Tenk om jeg mister leselysten som nå så skjørt er kommet tilbake? Tenk om lesing plutselig føles som en lekse? Tenk om jeg blir tvunget til å lese krim? En kveld luftet jeg ambivalensen med søstera mi og kastet ut en tanke: Kanskje jeg rett og slett bare skal bli med i superstjerna Dua Lipas virtuelle bokklubb? Da slipper jeg i det minste å skuffe noen hvis jeg mister gnisten. Det var visst ikke bare søstera mi jeg hadde diskutert ambivalensen med. Ikke lenge etter samtalen dukket innhold fra Dua Lipa sin bokklubb opp i Instagram-feeden min. Superstjerna diskuterte kommunismens fall i Albania med Lea Ypi, innskrenkingen av abortrettigheter i USA med Roxane Gay og barnefattigdom med norske Ingvild Rishøi. Jeg ble interessert, bladde gjennom det som var. Men jeg fikk mer enn bare bokinnhold på kjøpet.

Skul­der­press

Famileryggraden min er full av prolapser: Bestefar, pappa, bror, mor, mormor, morfar. Vi er en gjeng som knekker litt under tyngden av hverdagen og gnisser mot hverandre. Noen må jo det òg. Vi er for så vidt også høye. Jeg har vært så redd for å ligne på røkla at jeg har tiet i hjel mine egne symptomer. … inntil for et par uker siden. Jeg løftet min sedvanlige skulderpress, da det «plutselig» – det har jo vært en varslet katastrofe – smalt til. Det har smelt til før, men så har smellet gått gradvis over med litt tålmodighet, halting og hvile. Denne gangen gikk det ikke over, og jeg krøyp til fysioterapi-korset. Jeg syns liksom det er litt flaut å komme til helsepersonell med symptomer som har vart ved i årevis.