Det har seg slik at eg er i ein bustadkjøpsprosess. Eg ønskjer i alle fall å vere det. For eg har godsnakka med banken, spart jamt og trutt sidan eg var konfirmant, så i teorien er alt lagt til rette for å kjøpe meg ein bustad i nærmaste framtid.
Allerede abonnent? Logg inn
Eg finn ikkje artikkelen igjen, men eg meiner å hugse at eg så ein eller annan meine noko om at det å vere ein vinglepetter har blitt eit samfunnsproblem. Noko i den duren. Eg kjende meg uansett treft. Eg er ein vinglepetter, og det har eg vel alltid vore. Når det kjem til små ting, som kva eg skal velje av snacks i butikken, kan eg bruke overmåteleg lang tid, noko som kan bli eit temmeleg stort tidssluk og at det endelege valet får altfor stor meining. Dersom eg, etter endeleg å ha betalt for noko, kjenner at nei, dette var ikkje rett val, kan kjensla av nederlag vere tyngande. Når det kjem til store ting, som kva eg skal gjere med livet mitt, utartar det seg noko annleis, men også litt (faretruande) likt. Her sjanglar eg mellom det eine og det andre i ein evig dirrande tilstand, som om eg faktisk var ein bøye på havet.
SmørbukkenI sommer har vi lest «Folk og Røvere i Kardemomme by». Én scene jeg gjerne har hoppet over når jeg har tenkt på den boken, er at røverne etter at de har blitt satt i fengsel starter opp som musikanter igjen. Dette blir nyttig når det viser seg at de ikke klarer å skaffe nok gratis mat til å holde løven god og mett. «Den spiser så forferdelig mye, og det er ikke noe rart at pølsemakeren må spare litt på kjøttet». Kardemomme by har de ikke Onlyfans, ikke kan røverne røve mer heller, de sitter i fengsel, så hva skal de gjøre? De skal holde konsert til inntekt til sulten løve. Konserten koste 50 øre for voksne og 10 øre for barn, og når konserten er ferdig viser det seg at de har fått inn 94 kroner og 50 øre. Det må bety at det var minst 189 personer på konserten, forutsatt at ingen var barn. Men det er mye unger i byen, så la oss si at det var 300 personer på konserten. Det er sjokkerende mange flere enn jeg har sett for meg tidligere. Det betyr at det bor flere i Kardemomme by enn i Utsira kommune. Samtidig, hvis det skal være et økonomisk grunnlag for å holde seg med noe så ekstravagant som et permanent sirkus, så må man jo ha en viss størrelse på befolkningen. At byen er såpass stor gjør at man stiller seg en hel del andre spørsmål.
KonsulentenI går var jeg på kino og så «Odysseen». Folkets appetitt på hollywoodsk mytologi er tilsynelatende ubegrenset, for de eneste billettene som var å oppdrive, var på første rad. Omkranset av baconsnacks og det flotteste smågodt inntok jeg et radikalt froskeperspektiv på Christopher Nolans storverk. Hvis det skjedde noe veldig viktig på høyre eller venstre flanke, har jeg ikke fått det med meg. Men det som skjedde på midten, var etter mine begreper riktig så flott. Jeg lot meg begeistre, røre og underholde de tre timene til ende. Når det er sagt, så er det egentlig ikke denne odysseen som har opptatt meg i sommer. Åstedet for Birger Emanuelsens roman («Odysseen», altså) ligger nemlig et steinkast unna mitt eget sommerlige paradis. Jeg har spart boka i nesten et år for å kunne lese den i den samme sjøsprøyten som er kulisse for dette usedvanlig kortreiste far-sønn-eposet.
Rægerocker