Regjeringen (les: Staten) skal sørge for å dekke befolkningens behov for den helsehjelpen som ansees rimelig ut fra dagens velferdsnivå. Dette fremgår av helselovene og ble etablert som en plikt da folketrygden ble innført som obligatorisk forsikringsordning.
Allerede abonnent? Logg inn
Det er ikkje første gong idretten opplever dette! Skeiseentusiastar litt til årskomne, har opplevd det på mange vis, med påfallande vatning og slipemaskiner på isen i utide. I eit OL måtte Fred Anton Maier gå ytst i banen i alle svingar heile 10.000-meteren for å finna litt glid til skeisene på grunn av sandpapirisen slipemaskina hadde etterlate seg inst i banen. I langrenn kunne ein sjå det på lang avstand, at noko var utanom «det normale». Frå løparar og nasjonar så mange at ein helst ikkje vil minnast det. Mange heltar har bleikna bort for sanninga når ho kom for ein dag. Og vitskapen har vore ein hjelpar til så mangt utan etiske skruplar for «raskare, høgare, lengre», som alltid har vore det offisielle ideal i idretten. Både i dei indre kroppslege vilkåra og i dei ytre vilkåra for idretten. Og så kom pengane inn som dominerande motiv på alle plan i idrettar som kunne gjerast populære i den nye mediestyrte verda. Då måtte rettferdsideala vika for det salbare.
Jarle TuftaNår avisa velger tittelen «Antisemittisme, når jødene ikke føler seg hjemme på venstresiden» (13. juli), er budskapet vanskelig å misforstå: Venstresida er blitt antisemittisk. Innlegget retter seg særlig mot den franske venstresiden og mer presist mot presidentkandidaten Jean-Luc Mélenchon og bevegelsen La France Insoumise (LFI). Tom Solstad hevder at mange jøder i Frankrike er så provosert av Mélenchons og LFIs retorikk at de ved presidentvalget våren 2027 heller vil stemme på ytterste høyre og fremmedfiendtlige Marine Le Pen (Rassemblement national) enn på Mélenchon. Leseren skal dermed forstå at venstresiden, og særlig Mélenchon, er antisemittisk. Det er en alvorlig påstand. Antisemittiske ytringer er straffbare både etter norsk og fransk lov.
Bruno CeccaroliSkattekommisjonens grunnlag for forlik 24. juni innebærer blant annet forslag om fradrag i inntektsskatt – samme prosent til alle, det vil si at de med høyere inntekt får mest – igjen. Dette minner ikke mye om utjevningspolitikk! Hva er det med denne prosenten? Hvorfor ikke gi skattefradrag i kroner og øre omvendt proporsjonalt med inntekten – la de som har minst, få mest? Det er da pengene vi lever av – ikke prosenter!.
Anne Beate Engedahl