KonsertFestivalrapport

Vokser seg stor

Suksesshistorien Oslo Jazzfestival stoler på både jazzen og publikummet sitt.

GODT GROOVE: Petter Eldh skjuler sitt bass-face mens Joshua Redman blåser uten å miste brillene. Foto: Matija PuzarGODT GROOVE: Petter Eldh skjuler sitt bass-face mens Joshua Redman blåser uten å miste brillene. Foto: Matija Puzar

Oslo har vært en jazzby av internasjonalt format i lang tid, med etablerte og nye scener i ulik størrelse som trekker til seg kremen av kremen både fra inn- og utland. Jazzfeltet vokser, med stadig ekspanderende forgreininger, og det er selvfølgelig umulig for en festival å speile hele bredden i løpet av en knapp uke midt i august. Men jeg tør påstå at i år kom Oslo Jazzfestival i nærheten av et mangfoldig og vitalt ideal. Det virket også på meg som om festivalen evnet å utvide horisontene til sitt publikum.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Sånt no hakke vi i ...

For to helger siden gikk verdens første Gaukenfestivalen av stabelen i Vinje i Telemark. Jeg har snakket om denne festivalen her tidligere, og tenkte gi dere et lite innblikk i hvordan det gikk. Se for deg at du våkner på en festivalcamp i varm soloppgang ved Vinjevatn, omkranset av høye fjell og stille skog. Du tusler ned til badstuen ved vannet, varmer deg godt opp og hopper ut i ganske kaldt fjellvann. Frokosten tar du ved teltet, før du blir med på morgenyoga, leik med geit, sykling i fjellet, fisking med garn og vinsmaking. Femti meter fra teltet ditt er festivalområdet, der du får kjøpt burrito med kje som kommer fra festivalsjefens gård, øl som kommer fra Vinje Bryggeri og pizza som lages på stedet av lokale produsenter, med lokale råvarer. På scenen ute på dagtid opptrer det artister som spenner fra lokale Symre til Modu and The Shakers, Adama Janlo, E-76 og August Selnes. Når sola går ned bak fjella på Haukeli trekker du inn i Vinjesenteret og det gamle kulturhuset Vinjar for å få med deg Vilde Tuv, litt god rock i form av No Bull.

Konsert

En fri fange

Emily Dickinsons poesi som musikk – og forestilling.

Konsert

Det høyeste nivå

Víkingur Ólafsson var kanskje det største trekkplasteret, men Operaorkesteret fremviste også en utrolig melodisk fantasi.