Oslo har vært en jazzby av internasjonalt format i lang tid, med etablerte og nye scener i ulik størrelse som trekker til seg kremen av kremen både fra inn- og utland. Jazzfeltet vokser, med stadig ekspanderende forgreininger, og det er selvfølgelig umulig for en festival å speile hele bredden i løpet av en knapp uke midt i august. Men jeg tør påstå at i år kom Oslo Jazzfestival i nærheten av et mangfoldig og vitalt ideal. Det virket også på meg som om festivalen evnet å utvide horisontene til sitt publikum.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
