Høstens stortingsvalg vil være avgjørende for fremtiden for norsk kunst- og kulturliv, og dermed Norge slik vi kjenner det. Et rikt og fritt kunst- og kulturliv er helt fundamentalt for hvilket samfunn vi har, og på hvilke premisser og med hvilke kvaliteter dette skal utvikles videre.
Allerede abonnent? Logg inn
Partiet FOR (Fred og Rettferdighet) viser stor forståelse for Russlands krig mot Ukraina, men protesterer samtidig mot å bli kalt putinister. Derfor lurer jeg på hva partiet egentlig mener om Putins regime, og hvordan det behandler sine egne innbyggere. For meg er dagens russiske regime et brutalt diktatur, som forfølger dem Putin opplever som en trussel. Regimets verdigrunnlag er autoritært, antiliberalt og militaristisk – altså dypt reaksjonært. Er FOR enige i dette? .
Gabriel FlifletHva skjer med mediedekningen av verdens største sultkatastrofe i Sudan? Klikkbaserte medier som VG – og til en viss grad NRKs nettavis – prioriterer naturligvis saker som gir flest lesere. Men hva med Klassekampen? Selv om jeg ikke er venstresidevelger, har jeg alltid hatt respekt for Klassekampen, nettopp fordi avisen ofte har en bredere internasjonal dekning enn de fleste andre norske medier. De siste månedene virker imidlertid konflikter og humanitære katastrofer nesten fraværende i avisen. Jeg forstår at Palestina er en svært viktig kampsak for mange av leserne, og at Norges rolle gjennom Oljefondet gjør dekningen ekstra relevant. Men hvorfor er det så stille om andre kriser? BBC meldte nylig at Storbritannia kutter afrikansk bistand med 40 prosent – midt under det som beskrives som verdens største sultkatastrofe i Sudan Når millioner står i fare for å sulte i hjel, burde ikke dette også være en del av en bred og solidarisk utenriksdekning?.
Vegard Miancho NedrelidBjørn Vassnes har 14. august en artikkel i Klassekampen med overskriften «På ett område kan global oppvarming vise seg å ha en overraskende positiv effekt». Jeg leser artikkelen som en sterk økologisk overforenkling der Bjørn Vassnes, etter min mening, overser kritiske økologiske og biogeokjemiske realiteter. Vassnes klarer å fremlegge en «relativt positiv» tolkning av den globale økningen som har skjedd i primærproduksjon på land over tid, basert på en netto økning i karbonbinding, mens primærproduksjonen i havet har minket med 0,1 milliard tonn karbon per år. Men vitenskapelige analyser viser at havet, spesielt gjennom mikroskopisk planteplankton, er den dominerende kilden til atmosfærisk oksygen, som nesten alt liv er totalt avhengig av. Så en nedgang i marin primærproduksjon, selv om den er delvis oppveid av en økning på land når det gjelder karbonfiksering, har alvorlige og uerstattelige konsekvenser for marine næringskjeder, biologisk mangfold og globale fiskeressurser. Disse effektene kan ikke mildnes av økt produksjon på land, da land- og havsystemene bidrar til oksygenkretsløpet på fundamentalt forskjellige måter, og deres respektive økosystemtjenester er unike og ikke utskiftbare. Videre er jo nedgangen i marin primærproduksjon en direkte konsekvens av klimaendringer, spesielt havoverflatetemperaturer og påfølgende stratifisering som begrenser næringstilgjengeligheten. Dette, kombinert med havets oksygen-produksjon og økt forsuring, representerer, som vi vet, en alvorlig trussel mot havets helse og dets evne til å opprettholde liv. En helhetlig forståelse av planetens helse krever en integrert tilnærming som anerkjenner den innbyrdes avhengigheten som består mellom land- og havsystemer. Å fokusere utelukkende på en total nettoøkning i karbonbinding uten å vurdere de underliggende systemenes sårbarheter og unike bidrag, er å overse en betydelig økologisk og biogeokjemisk utfordring.
Carl C. Glosemeyer Andersen