Hva mener FOR om Putins regime?

Økologisk over­for­enkling

Bjørn Vassnes har 14. august en artikkel i Klassekampen med overskriften «På ett område kan global oppvarming vise seg å ha en overraskende positiv effekt». Jeg leser artikkelen som en sterk økologisk overforenkling der Bjørn Vassnes, etter min mening, overser kritiske økologiske og biogeokjemiske realiteter. Vassnes klarer å fremlegge en «relativt positiv» tolkning av den globale økningen som har skjedd i primærproduksjon på land over tid, basert på en netto økning i karbonbinding, mens primærproduksjonen i havet har minket med 0,1 milliard tonn karbon per år. Men vitenskapelige analyser viser at havet, spesielt gjennom mikroskopisk planteplankton, er den dominerende kilden til atmosfærisk oksygen, som nesten alt liv er totalt avhengig av. Så en nedgang i marin primærproduksjon, selv om den er delvis oppveid av en økning på land når det gjelder karbonfiksering, har alvorlige og uerstattelige konsekvenser for marine næringskjeder, biologisk mangfold og globale fiskeressurser. Disse effektene kan ikke mildnes av økt produksjon på land, da land- og havsystemene bidrar til oksygenkretsløpet på fundamentalt forskjellige måter, og deres respektive økosystemtjenester er unike og ikke utskiftbare. Videre er jo nedgangen i marin primærproduksjon en direkte konsekvens av klimaendringer, spesielt havoverflatetemperaturer og påfølgende stratifisering som begrenser næringstilgjengeligheten. Dette, kombinert med havets oksygen-produksjon og økt forsuring, representerer, som vi vet, en alvorlig trussel mot havets helse og dets evne til å opprettholde liv. En helhetlig forståelse av planetens helse krever en integrert tilnærming som anerkjenner den innbyrdes avhengigheten som består mellom land- og havsystemer. Å fokusere utelukkende på en total nettoøkning i karbonbinding uten å vurdere de underliggende systemenes sårbarheter og unike bidrag, er å overse en betydelig økologisk og biogeokjemisk utfordring.