Ep

Anmeldelse

Divine Earth

Lavender

Brownswood

Divine Earth går gjennom en metamorfose: fra Alice Coltrane-aktig spiritual jazz, via utforskende neo soul, til skamløs alt-pop. Og tilbake igjen. Den nigeriansk-britiske artisten synger og spiller harpe gjennom en berg-og-dalbane av følelser. «Like Nina / Misunderstood» begynner som soul-sviske, men så skifter beaten til en dub-groove med autotunet vokal, og snakker plutselig et annet språk. Forvandlingen er total på «Ur Luv Is See Through!», om en flørt som hovedpersonen ser tvers igjennom. Den lyder som en sommer-hit fra en annen verden – der synth og harpe klinger i harmoni og afrofuturisme muterer med tyggegummi-pop.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.