Har du gått eller syklet forbi Vaterlandsparken i Oslo de siste par ukene – det lille grøntområdet inneklemt mellom Grønland og Oslo Spektrum – har du kanskje lagt merke til at de foregår et eller annet der. En gjeng folk samles hver dag. Prater, øver på ett eller annet. Det rigges og bygges amfi, folk ler og diskuterer, men konsentrasjon og alvor er også til stede. Hva er det som skjer?
I år fyller gatemagasinet =Oslo tjue år. Magasinet ble til med inspirasjon fra liknende prosjekter i USA og England. Målet var å gi rusavhengige og andre vanskeligstilte mulighet til å tjene noen hederlige kroner og bygge verdighet i liv der mye ellers bryter verdigheten ned.
Siden den gang har magasinet fortalt nære historier og publisert portretter og intervjuer som tar leseren med under overflata hos mennesker både fra samfunnets glans- og skyggesider. Mange av tekstene og diktene i magasinet er det gateselgere selv om skriver.
Og nå er det altså tid for jubileum. Det markeres med et utendørs spel i Vaterlandsparken som henter handlingen fra Oslos rushistorie. Publikum tas med fra rusmiljøet i Slottsparken og slaget om Nisseberget i 1978 – da politi og rusmiljø barket voldsomt sammen – via Plata og videre rundt om i Oslo, slik rusmiljøet er blitt jaget rundt gjennom tiår.
«Det blir gatekamper, drittkasting, og liveband, men først og fremst kjærlighet!» lover stiftelsen Erlik, som produserer spelet.
– Jeg er faktisk mer interessert i byutvikling enn i teater.
Det er regissøren sjøl, Simen Formo Hay – som også står bak den enorme publikumssuksessen «Døden på Oslo S», som ble spilt i et nedlagt kjøpesenter på Økern i 2023 – som betror meg dette. Under en pause mellom prøvene har Hay ryddet litt tid til en prat, og jeg vil gjerne høre hva som er drivkrafta bak kunstnerskapet hans.
– Dette området her, for eksempel, sier Hay og peker på Nylandsbrua over Olafiagangen like bortenfor oss, som byutviklere ivrer etter å rive.
– Eller der, sier han, snur seg bakover og peker mot enden av Vaterlandsparken. – Der skal det bygges en skyskraper.
Eiendomsutvikleren Entra planlegger et høyhus som skal romme over 2000 arbeidsplasser.
– Det er tydelige politiske push for å «rydde Grønland».
Hay snakker altså om gentrifisering – prosessen som gjør at demografien i et byområde gradvis skiftes ut når bykjernen vokser eller området blir mer populært. Husleia stiger og store kjeder og utbyggere øyner muligheter. Opprinnelige beboere og lokalt mangfold og kultur skvises ut. Og helt på bånn finner vi rusmiljøet. De som tilsynelatende alltid er på feil sted, uansett hvor de oppholder seg.
– Det er noe bibelsk med det, nesten, påpeker Hay. – Et folk som alltid er på vandring, jaget på flukt.
Vi har funnet oss sitteplass på en murkant, produsent Espen Kvark Kvernbergh har stukket til meg en kaffe. Nå myser vi mot den skarpe augustsola mens vaterlandslivet går sin brokete gang rundt oss.
Tankene mine løper til den amerikanske presidenten Donald Trumps nylige avgjørelse om å sende 800 nasjonalgardister til Washington D.C. for å – ifølge ham selv – «fjerne slummen» i hovedstaden. Gardistene har fått grønt lys for å bruke vold for å jage vekk uteliggere og angivelige kriminelle: «De slåss tilbake helt til du banker livskiten ut av dem, for det er det eneste språket de forstår», sa Trump under en pressekonferanse i Det hvite hus 11. august.
Eller handler det snarere om å fjerne symptomene og de menneskelige vitnesbyrdene på et samfunn uten omtanke for de verst stilte? Der antallet hjemløse har økt eksplosivt de to siste tiårene?
– Et bybilde der alle tilsynelatende har det veldig bra, betyr sannsynligvis at noen er ute av synsfeltet, påpeker Hay.
Ideen til «=Oslospelet» kom mens han holdt på med «Døden på Oslo S», forklarer regissøren. Ingvar Ambjørnsens første bok i «Pelle og Proffen»-serien skildrer blant annet skjebnen til karakteren Lena, ei ung jente som havner i rusmiljøet rundt Oslo S.
– Vi hadde et samarbeid med Erlik der de blant annet solgte blader, og det var veldig vellykket. Jeg fikk lyst til å gjøre noe mer, sier Hay.
«Et bybilde der alle tilsynelatende har det veldig bra, betyr sannsynligvis at noen er ute av synsfeltet.»
— Simen Formo Hay, regissør
– Nationaltheatret, som produserte «Døden på Oslo S», er jo på mange måter en borgerlig institusjon. Det gir mange fordeler, men jeg har vært opptatt av hvilke kunstneriske muligheter som åpner seg om man jobber mer «nedenfra».
«=Oslospelet» har bare seks skuespillere med erfaring fra profesjonelle scener, resten er amatører – flere med lang fartstid fra Oslos rusmiljø. Enkelte har selv opplevd slaget på Nisseberget.
Forestillingen følger to jenter – Rikke og Elisabeth – og deres liv gjennom tiår i rusmiljøet. Som unge spilles karakterene av skuespillerne Lea Myren, som for få dager siden ble tildelt prisen «Årets nykommer» under Amandapris-utdelingen, og stjerneskuddet Flo Fagerli, kjent fra både tv-skjermen og flere teaterproduksjoner.
Som voksne gestaltes rollene deres av Janne Bøhmer Killingstad og Nina Lothe – som begge har bakgrunn med rus. Alle får samme honorar.
– At folk har hatt liv som gjorde det mindre nærliggende å gå på en kunstskole, betyr ikke at kulturlivet trenger dem noe mindre. Jeg mener at representasjon (mennesker med levd erfaring som selv formidler sin historie, red.anm.) er enormt verdifullt og gjør at ting blir ekte på et helt annet nivå, forklarer Hay.
– Og hele miljøet rundt her, det blir scenografi i forestillingen. Det tilfører mer risiko, mer stemning, mer på spill for oss.
I spelet møter vi hippier, anarkister, «dønkere» og politifolk – ikke minst den beryktede «Fleskenakken». De medvirkende med rusbakgrunn har vært manuskonsulenter, rettet misforståelser og språk og bidratt med egen tekst.
– Dette skillet mellom profesjonell og amatør, jeg mener det er litt konstruert. Alle som er med her, gjør et ordentlig arbeid, sier regissøren.
Bare halvparten av billettene er lagt ut for vanlig salg, resten går gjennom diverse organisasjoner for å nå andre grupper enn «kulturmiddelklassen».
Og plutselig har den bokstavelig talt mest forbigåtte samfunnsgruppa i Oslos bybilde – jaget hit og dit i sentrum i femti år, mens de færreste har hevet et øyenbryn – opplevd større presseinteresse enn de fleste teaterprodusenter kan drømme om nå når Oslos rushistorie skal bli teater. En underfortalt historie har fått sine fortellere, med utsolgt premiere under åpen hovedstadshimmel i kveld.
