Rolf Utgård har delt denne artikkelen med deg.

Rolf Utgård har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattOslofjorden

Feil «fakta» om fiskefred­ningen

Tidligere fiskeribyråkrat Johan Williams er i Klassekampen 14. august ikke fornøyd med fiskerireguleringen i Oslofjorden, men dessverre gjentar han feilen som enkelte i fiskerimiljøer gjør når de er uenig i noe: De gjengir fakta feilaktig og ignorerer det som ikke passer dem.

For det første er utsagnet hans om at «rekefiske, og alt annet fiske for den saks skyld, i Oslofjorden er besluttet stengt permanent de neste ti årene», bare vrøvl. Yrkesfiske og fritidsfiske er stengt i rundt 40 prosent av Oslofjorden og det er tillatt å fiske i de resterende 60 prosent.

Williams siterer også Havressursloven: «Formålet med lova er å sikre ei bærekraftig samfunnsøkonomiske lønsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet.» Han gjør deretter et poeng av at forvaltningen har «stoppet fiske på et helt annet grunnlag enn fiskeressursene». Dermed glemmer han at grunnen til fiskefredningen er at torsken er i ferd med å bli utryddet. Altså at de genetiske ressursene er i ferd med å forsvinne – men den delen av loven bryr han seg tydeligvis seg ikke om. Disse genene har trolig vært i Oslofjorden siden sist istid og skal nå reddes.

Fiskeriminister Marianne Næss Sivertsen har altså fulgt opp loven. Williams sier at det er mye fisk i nord og lite folk, og lite fisk i sør og mange folk. Ja! Ministeren har derfor også valgt å ta hensyn til de 500.000 som har fisket torsk rundt fjorden de siste femti årene fremfor 20 rekefiskere.

Mange fiskere hevder at fjorden ikke blir renere ved å redde torsken. Det stemmer, men det har heller aldri vært meningen. Målet er å redde torsken.

Innlegg som dette, Johan Williams, gjør at jeg er ekstra glad for at du ikke lenger har makt over våre fiskerier. Dine etterfølgere gjør heldigvis en mye bedre jobb for både fisk, befolkning og kommende generasjoner.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kunst og kultur

Er kunsten virkelig viktig?

Æ og han pappa har kjørt fire tima med snøscooter for å komme hit.» Skuespilleren som fikk høre disse ordene, jobber i Skuespiller- og Danseralliansen, SKUDA. Det visste ikke gutten noe om. SKUDA hjelper frilansere med å bygge bærekraftige karrierer. Hvis skuespilleren ikke hadde jobbet der, kan det godt hende at den vesle gutten ikke tatt turen med faren sin. For å se teater i Vadsø. Da hadde kanskje heller ikke klassen til den seksåringen som kom til Norge tre år gammel, fra et land i krig, noen gang fått høre stemmen hans. Han hadde fram til da ikke sagt et ord. De hadde ikke fått oppleve at det var han som rakk opp hånda da skuespilleren spurte om noen kunne hjelpe henne med noen replikker. Lærere og medelever så engstelig på hverandre, men så fikk de høre ham gjenta replikkene han fikk av skuespilleren, med en klar og tydelig stemme. Fra da av brukte han stemmen sin, han ble en viktig, liten person i klassen og fikk mange venner. Teater ga ham denne muligheten.

Høyre

Hammer og sigd

I en kommentar i Klassekampen 1. november hevder Bjørgulv Braanen at en av grunnene til at Ine Eriksen Søreide nølte med å stille som lederkandidat, er hennes arbeiderklassebakgrunn. Ifølge Braanen har ikke Eriksen Søreide fått «de store hagers selvtillit inn med morsmelka», slik som hennes – inntil nylig – potensielle utfordrere Nikolai Astrup og Peter Frølich. Braanens klasseanalyse bygger på ideen om at ressurssterke mennesker – født inn i flotte familier med store hager – opptrer i offentligheten med en selvfølgelighet som kun er dem forunt. De tviler ikke på om de er verdt å lytte til, i motsetning til oss andre dødelige. Analysen treffer ofte, men her kommer den til kort. For nå er fasiten klar: Ine Eriksen Søreide ønsker å bli Høyres neste leder. Vi kan fortsatt spekulere i hvorfor beslutningen satt langt inne.

Abort

Venstre­side på autopilot

Deler av venstresiden har et helt egen nivå av intellektuell latskap i møte med konservative kristne standpunkter. I stedet for å forsøke å lytte og forstå, henter man frem de mest endimensjonale klisjeene om kalde mennesker som er mest opptatt av å fordømme andre og «vifte med sin moralske pekefinger». Torsdagens utgave av Klassekampen inneholder to gode eksempler på dette. I en ellers god omtale av filmen «Unge mødre» klarer journalist Guri Kulås å hevde at Dardenne-brødrenes pro life-verdier i denne (og andre) filmer er noe helt annet enn den kristne holdningen til abort, fordi «prinsippfaste» antiabort-politikere er «ignorante om kva valet inneber for de unge mødrene og kva det krev av samfunnet rundt dei». Ja vel? Det er typisk KrF-politikere å bare være opptatt av å begrense kvinnens valg og ikke av å legge til rette for et barne- og familievennlig samfunn? Det er en frisk og fordomsfull fordømmelse av en hel gruppe mennesker, pent plassert i en filmanmeldelse. Det andre eksempelet er Rania al-Nahis kronikk om troens forpliktelse. Her sier hun at kristenkonservatives holdning til livets verdi er inkonsekvent fordi de angivelig lukker øynene for lidelsene i Gaza. La oss legge til side diskusjonen om hvorvidt åpne øyne for barns lidelse krever et bestemt syn på den politiske dimensjonen av en konflikt.