Rolf Utgård har delt denne artikkelen med deg.

Rolf Utgård har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattOslofjorden

Feil «fakta» om fiskefred­ningen

Tidligere fiskeribyråkrat Johan Williams er i Klassekampen 14. august ikke fornøyd med fiskerireguleringen i Oslofjorden, men dessverre gjentar han feilen som enkelte i fiskerimiljøer gjør når de er uenig i noe: De gjengir fakta feilaktig og ignorerer det som ikke passer dem.

For det første er utsagnet hans om at «rekefiske, og alt annet fiske for den saks skyld, i Oslofjorden er besluttet stengt permanent de neste ti årene», bare vrøvl. Yrkesfiske og fritidsfiske er stengt i rundt 40 prosent av Oslofjorden og det er tillatt å fiske i de resterende 60 prosent.

Williams siterer også Havressursloven: «Formålet med lova er å sikre ei bærekraftig samfunnsøkonomiske lønsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet.» Han gjør deretter et poeng av at forvaltningen har «stoppet fiske på et helt annet grunnlag enn fiskeressursene». Dermed glemmer han at grunnen til fiskefredningen er at torsken er i ferd med å bli utryddet. Altså at de genetiske ressursene er i ferd med å forsvinne – men den delen av loven bryr han seg tydeligvis seg ikke om. Disse genene har trolig vært i Oslofjorden siden sist istid og skal nå reddes.

Fiskeriminister Marianne Næss Sivertsen har altså fulgt opp loven. Williams sier at det er mye fisk i nord og lite folk, og lite fisk i sør og mange folk. Ja! Ministeren har derfor også valgt å ta hensyn til de 500.000 som har fisket torsk rundt fjorden de siste femti årene fremfor 20 rekefiskere.

Mange fiskere hevder at fjorden ikke blir renere ved å redde torsken. Det stemmer, men det har heller aldri vært meningen. Målet er å redde torsken.

Innlegg som dette, Johan Williams, gjør at jeg er ekstra glad for at du ikke lenger har makt over våre fiskerier. Dine etterfølgere gjør heldigvis en mye bedre jobb for både fisk, befolkning og kommende generasjoner.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Nasjonalmuseet

La teppet henge!

Det raser en debatt om Nasjonalmuseet bør ta ned teppet «Mourning Carpet» av Noa Eshkol, også med sitt-ned-aksjon fra Palestina-aktivister i rommet der teppet henger (Klassekampen 10. oktober). Under et nylig besøk på museet ble jeg stående og se på teppet og beskrivelsen av det. Det dreier seg om minner etter et terrorangrep i Israel i 1974 der blant annet 22 skolebarn ble drept i gisselaksjonen. Jeg er selv Palestina-aktivist og forstår godt kritikken mot Nasjonalmuseet, blant annet om at utstillingen av teppet ikke er satt inn i kontekst med det pågående folkemordet. Her har museet en stor jobb å gjøre; palestinsk kunst og kultur er forsøkt kansellert i årtier, blant annet fra israelsk side. Når det er sagt: Når teppet først er hengt opp, vil jeg ikke være med på kansellering av dette verket. Tenk på hvilket signal det vil sende: At vi ikke bryr oss om terror og nedslakting så lenge det er israelske barn som er ofrene. Vi må anerkjenne menneskelige lidelser på begge sider og at barn er uskyldige ofre – uansett! Terror er uakseptabelt, uansett hvem som utfører den, og minnesmerker over sorgen etter slike hendelser må vi tåle.

Naturvern

En nasjon av fulle sjømenn

NRK skriver at Norge er på europatoppen i å forbruke areal. Vi oppfører oss som fulle sjømenn i måten vi skusler med natur, og internasjonale eksperter er sjokkerte. Naturnasjonen som oppfant «bærekraftig utvikling» og er rikt nok til å være best i klassen, sprenger vekk flere tusen år gamle skoger for å bygge klossete varehus langt fra sentrum, hyttefelt med dobbel garasje og alpinanlegg. Konsekvensen av nedbygd natur er klimagassutslipp, mindre evne til å binde karbon, temperaturøkning og mer ekstremvær. Det koster ingenting å bygge ned norsk natur. Regningen er det andre som må ta. Når vi bygger ned natur, øker vi sjansen for flom og ras, og vi ødelegger områdets evne til å absorbere vann, lagre karbon, binde jord, gi skygge og regulere temperaturer. Europeiske byer blir varmere, og det forventes fortsatt stigende temperaturer, men også større nedbørsmengder.

Akademia

Isaksen ex auditorio

Som siste del av en disputas er det mulig for andre å kritisere et doktorgradsarbeid. En slik ex auditorio-opposisjon er en anledning der også andre enn de oppnevnte opponentene kan drøfte avhandlingsarbeidets sterke og svake sider. Isaksen burde fremmet sin kritikk av min avhandling, norsk pedagogisk forskning og «kritisk teori som nyreligiøs pedagogikk» ex auditorio på sin hjemmeinstitusjon NTNU i Trondheim. Jeg skal her behandle hans innlegg i Klassekampen 11. oktober som om han gjorde det. Først: En forankring for mine tekstanalyser er den franske filosofen og semiotikeren Roland Barthes og ideen om at det en tar med til en tekst også preger forståelsen av den. Dette gjelder også Isaksens innlesning av «en nyreligiøs pedagogikk» i min avhandling. I min prøveforelesning anvendte jeg vitenskapsfilosofen Karl Popper til å belyse forholdet mellom styring og kritikk.