Tolv kommuner på Østlandet har sagt ja til å være vertskap for lagring av atomavfall. Samtidig har seks kommuner i Nord-Østerdal sagt nei til å være vintervertskap for 2000 reinsdyr fra Fosen. Her bør det være noe som skurrer. Burde man ikke være redd for atomavfall og glad for at de pressede reinsdyrene fra Fosen får gode vinterbeiter? Her sammenliknes pærer og bananer, men likevel. Høyesterett har slått fast at vinterbeitet til reinsdyrene på Fosen er blitt skadet av stor utbygging av vindkraft. Derfor har staten sett seg om etter mulige nye vinterbeiter, og blikket falt på tre kommuner i Østerdalen. Nå har disse tre, samt tre kommuner til, protestert. De mener naturen vil skades, villreinen presses ytterligere og at et planlagt 100 kilometer langt reingjerde vil gjøre skade.
Ole Magnus RappArkitekturhistorikar Mari Hvattum seier i Klassekampen i går at «en av grunnene til at vi tror vi står i en særstilling historisk, er at det aller dårligste gjerne forsvinner». Kanskje er eldre arkitektur eigentleg ikkje vakrare enn det Obos byggjer i dag? Er det berre at alle dei stygge bygga frå 1800-talet er rivne? Dette er eit velkjent argument, og eg tykkjer det er dårleg. I essayet «Against the survival of the prettiest» argumenterer filosofen Samuel Hughes for at selektiv riving ikkje kan vere forklaringa på at eldre arkitektur verkar vakrare. Me har teke vare på heile gateløp med vanlege leigegardar, ikkje berre kyrkjer og palass. Og på gamle fotografi kan me sjå husa som no er rivne. Kor er alle dei stygge bygga? Christiania i 1890 var ein langt verre stad å bu enn Oslo er i dag. Folk levde trongt, og mange hus var i dårleg stand.
Aleksander ÅsnesI dag leste jeg to viktige nyhetssaker. Den første var et intervju med uføre Malin Øvreland i Nettavisen. Hun er 34 og ble ufør i samråd med lege og Nav i midten av 20-åra som følge av sykdom som ga henne så store smerter at hun flere ganger besvimte på jobb. Malin forteller en historie mange uføre vil kjenne seg igjen i. Om skam over å stå utenfor arbeidslivet. Mistenkeliggjøring og stigma i sosiale sammenhenger når man forteller at man er ufør.
Jo Røed Skårderud