Donald Trumps tilbakekomst til Det hvite hus så ut som en ubestridt triumf for Vladimir Putins strategi. Ikke fordi Kremls hersker manipulerte det amerikanske valget, men fordi han gjorde en riktig vurdering av de globale trendene og foretok en dristig satsing. Slik Putin hadde antatt, var det Vesten som først begynte å gå trett av den endeløse krigen. Vestens styrende klasser ble splittet.
Synspunktene til den nye amerikanske administrasjonen syntes nesten å samsvare med Putins prosjekt om å dele verden inn i innflytelsessfærer. Trump ydmyket Volodymyr Zelenskyj offentlig, nektet Ukraina militær støtte og skrøt begeistret av sine samtaler med Putin, mens den russiske hæren ubønnhørlig erobret landsby etter landsby ved fronten.
En historisk seier for den russiske diktatoren virket uunngåelig. Men månedene gikk, og den etterlengtede triumfen har stadig blitt utsatt. Og før Putin skal treffe Donald Trump til historiske samtaler i Alaska på fredag, har det tvert imot vist seg at Putins krigsmaskin er på randen av krise.
Den ideologiske nærheten mellom Moskva og Washington har foreløpig ikke brakt freden nærmere. For Kreml betydde Trumps «fredsplan» bare et knapt tilslørt nederlag. Det viste seg at de enorme ofrene – menneskelige, materielle og omdømmemessige – hadde innbrakt noen ynkelige flekker av territorium med ødelagte og avfolkede landsbyer. Ukraina forble i Vestens innflytelsessfære, revansjetrangen ble uunngåelig hovedideen både for landets styrende klasse og for befolkningen, og landets militære styrke hadde økt flerfoldig sammenliknet med før krigen, noe som utelukket et nytt forsøk på blitskrig.
Et slikt utfall av krigen vil uunngåelig reise spørsmålet: «Hva var da alt dette godt for?» Det spørsmålet vil kunne bli stilt både av flere hundre tusen soldater, av millioner av innbyggere som har gjennomlevd krigen bak fronten, ja til og med av deler av eliten. Og myndighetene vil måtte lete etter svar under forhold preget av uunngåelige økonomiske problemer.
Risikoene ved en slik fred har vært altfor store for herskerne i Moskva. Bare en fullstendig seier og en erobring av Ukraina ville kunne kompensere for dette. Men en slik gave kunne ikke Trump gi Putin. Det ville nemlig bety et enormt geopolitisk nederlag for USA og en kraftig styrking av Kina, uten noen garantier for at Russland ville løsrive seg fra Kinas innflytelse.
Den tilsynelatende uunngåelige imperialistiske «dealen» har i praksis vist seg å være umulig. I februar trodde 49 prosent av russere at krigen ville ta slutt i løpet av året. I dag er det bare 24 prosent som tror det. To tredeler antar at de har flere år med krig i vente.
Den endeløse stillingskrigen gir verken befolkningen eller den styrende klassen noen grunn til optimisme. Spesielt ikke fordi embetsmenn og forretningsfolk har en langt bedre forståelse av den reelle tilstanden i økonomien.
I begynnelsen av krigen mente nesten alle eksperter at Russland var dømt til en katastrofal økonomisk krise. Men slike prognoser slo feil: Myndighetene endret brått den økonomiske kursen og gikk over til en strategi med militær keynesianisme. Regjeringen gjennomførte massive investeringer i økonomien, særlig i militærindustrien. Takket være støtte fra Kina og handel med landene i det globale sør unngikk Russland isolasjon.
«Etter hvert som troa på en snarlig seier svinner, blir det stadig vanskeligere å finne nye kontraktsoldater»
Til sammen ga alt dette overveldende resultater: I stedet for sammenbrudd opplevde den russiske økonomien en voldsom vekst. Også mange vanlige borgere tjente på dette. På grunn av mangel på arbeidskraft steg lønningene raskt, særlig i industrien, med reell lønnsvekst for millioner av arbeidere med 18–20 prosent på to år. Men innen midten av 2025 tok det «militær-keynesianske mirakelet» slutt.
Den massive pengepumpingen i økonomien førte til overoppheting og inflasjon. Økonomien begynte å stagnere, samtidig som krigen krevde stadig større utgifter. Det føderale budsjettunderskuddet vil innen utgangen av året trolig nå åtte trillioner (4 prosent av BNP), dobbelt så mye som regjeringens gjenværende likvide reserver.
I realiteten står myndighetene overfor et valg: enten store utgiftskutt (som garantert vil føre til en dyp resesjon og gjøre det umulig å fortsette krigen) eller en devaluering av den nasjonale valutaen, som raskt vil øke inflasjonen. Det vil innebære et kraftig slag mot befolkningens inntekter. Og hvis USA dessuten innfører sekundære sanksjoner mot russisk olje- og gasseksport, eller støtter EUs plan om et pristak, kan situasjonen bli kritisk.
Inflasjonen vil ikke bare «spise opp» de økte inntektene til lønnsmottakerne, men truer også med å undergrave den «sosiale kontrakten» Putins krigsmaskin har støttet seg på de siste to årene. I løpet av de første seks månedene av 2025 brukte myndighetene omtrent to trillioner rubler bare på lønnsutbetalinger til soldater. Disse enorme utgiftene gjorde det mulig å rekruttere over 30.000 nye kontraktsoldater hver måned, noe som kompenserer for de ekstremt høye stridstapene og gjør det mulig å opprettholde et tallmessig overtak over de ukrainske styrkene på slagmarka.
Likevel har Russland hittil ikke klart å vinne en avgjørende seier over Ukrainas væpnede styrker. Etter hvert som troa på en snarlig seier svinner, blir det stadig vanskeligere å finne nye kontraktsoldater. Dessuten truer høy inflasjon og budsjettkrise med helt å knekke denne kommersielle modellen for å sikre hæren kanonføde. Hvis det blir for få som er villige til å signere kontrakt for rubler som taper verdi, må Kreml igjen – som høsten 2022 – ty til tvungen mobilisering.
Det vil være en risikabel beslutning. For tre år siden ble den tatt som følge av alvorlige militære nederlag. Men den førte umiddelbart til en kraftig styrking av proteststemningen og mobiliserte soldater som deltok i reine opprør. Regjeringen innså at misnøyen i hæren kunne føre til en eksplosjon, stanset mobiliseringen etter én måned og erstattet den med et system for kommersiell rekruttering. Hvis myndighetene igjen må ty til tvungen mobilisering, vil de måtte håndtere de påfølgende problemene under forhold preget av budsjettunderskudd, uttømte finansielle reserver, fallende inntekter blant befolkningen og økonomisk krise.
I Moskva har eufori blitt erstattet med uro. Kombinasjonen av en endeløs krig og en økonomisk krise som nærmer seg, tvinger myndighetene til febrilsk å innføre nye undertrykkende tiltak, forbud og lover som kriminaliserer søk etter og lesing av «forbudt materiale» på internett. Represaliene rammer i økende grad også krigstilhengere og medlemmer av eliten.
Kreml har hell kombinert vold, penger og propaganda for å nå sine mål. Dette har gjort det mulig for regimet relativt lett å overleve tre år med en mislykket og blodig krig. Men dagen nærmer seg da bare det reine voldsinstrumentet blir igjen i makthavernes hender.
Oversatt av Steinar Gil
