Peter Frølich (H) har hatt stor suksess i sommer med sitt utspill om tullestudier i akademia. Han nevnte spesielt studier som sosial bærekraft, kjønn, seksualitet og mangfold. Eksemplene minner mistenkelig om Maga-bevegelsens korstog mot akademia i USA, og han har da også ettertrykkelig fått passet sitt påskrevet som trumpist og orbánist. Samtidig er det, som Ragnar Audunson skrev her i Klassekampen 2. august, altfor enkelt å bruke den akademiske friheten som argument for å forsvare alle nye studieprogrammer som har poppet opp. Det har ingenting med akademisk frihet å gjøre. Det er i stedet snakk om å underlegge seg en markedsmessig tvang, som står fjernt fra den akademiske friheten, som er knyttet til sannhetssøken – ikke markedstilpasning. Universiteter og høyskoler blir finansiert gjennom produksjon av studiepoeng, og de tvinges til å tilby det «markedet» etterspør. Det har ført til opprettelse av en rekke programmer utover disiplinene og profesjonsfagene utdanningsinstitusjonene tradisjonelt har hatt ansvaret for.
Professor ved NTNU Arve Hjelseth påpeker det samme, når han viser til en rekke nye masterstudier med navn som er en kombinasjon av ulike buzzord, som innovasjon, digitalisering, bærekraft, kjønn, organisasjon og entreprenørskap. Spesielt mange mastergrader i ledelse har fått slike nymotens forstavelser, som kunnskapsledelse, endringsledelse etc. I stedet for en master i sosiologi får studentene master i «organisasjon, digitalisering, administrasjon og arbeid», som er en av gradene hans institutt tilbyr. Bernt Hagtvet har kalt denne oppflisingen av masterstudiet for «kjerkolifisering» – et språklig og substantivt forfall.
«En uhellig allianse av postmodernisme og markedsorientering»
Oppstykkingen av fagene er en måte å overleve på for å tiltrekke seg studenter. «Det kjennes intuitivt som om digitalisering og bærekraft er tettere på praksis enn overgripende fag som antropologi og biologi», skriver Hjelseth, som mener dette likevel er å kaste blår i øynene på studentene. De er bedre rustet for framtidas arbeidsliv med en breiere mastergrad i stedet for snevre studier basert på særegen sjargong og kortsiktige motetrender.
Fragmentering og oppflising av kunnskapstradisjoner er ellers et større problem i samfunnet. Breie innføringer i filosofi, kulturhistorie og akademiske tradisjoner, som forberedende, examen philosophicum, er svekket. I grunnskolen er det ikke lenger spesifisert hva elevene skal vite, og på høyere læresteder undervises det i enkeltemner, mens den dypere kunnskaps- og historieforståelsen tas for gitt. Årsaken til at vi har kommet hit, heter Bologna og mye annet, men det er også en uhellig allianse av postmodernisme og markedsorientering. Jean-François Lyotard hevdet at store, overgripende fortellinger var utdaterte. Informasjonsteknologien stykket opp informasjonen, mens nye vitenskapstradisjoner mente all kunnskap var kulturelt og sosialt konstruert og avviste allmenngyldige sannheter. Den postmoderne kulturen førte til oppstykking i små fortellinger uten overgripende sammenheng, og Lyotard advarte mot at kunnskap uten overordnet legitimitet ble sugd opp av kapitalismens profittjag. Og det er nettopp det som har skjedd.
Mens markedsorienteringen av høyere utdanning svekker de breie kunnskapstradisjonene, er det nettopp helhet og sammenheng som etterspørres av mange unge, slik vi ser det i det høyrekonservative podkastuniverset, der det på inn- og utpust snakkes om eksistens, kultur, filosofi og historie. De imøtekommer en lengsel etter mening, forståelse, tradisjon og tilhørighet. Skal venstresida ha noe å tilby, må vi komme oss på hesten og knytte an til den breie kultur- og filosofihistorien, fra antikkens Hellas og Romerriket til renessansen og opplysningstida, de religiøse tradisjonene, den antikoloniale kampen, bonde-, arbeider- og kvinnebevegelsens historie og fortellingen om hvorfor Norge ble Norge. Vi trenger ikke mer oppflising og fragmentering, men åpne og sammenhengende drøftinger av historie og filosofi – og samtaler om grunnleggende eksistensielle spørsmålene som vi mennesker alltid har stilt oss.
