Truls Gulowsen har delt denne artikkelen med deg.

Truls Gulowsen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

Arendalsuka bør droppe Equinor som sponsor

På mandag startet årets utgave av Arendalsuka, det nærmeste vi i Norge kommer en demokratifestival. Landets viktigste aktører fra øverste nivå i politikk, medier og sivilsamfunn møtes for å nettverke og diskutere samfunnsaktuelle saker. Equinor er blant aktørene som pryder arrangementet med sin logo som sponsor.

Arendalsuka startet etter at vi nettopp har hatt en av historiens verste hetebølger, med temperaturer over 30 grader i dagevis, nord for polarsirkelen. Over tusen mennesker har mistet livet i heten i Europa. Vi kjenner alle den dramatiske styrtflommen i Texas, hvor 120 døde. Millioner vil dø som følge av framtidige klimakonsekvenser. Klimakrisen er i full sving, og det er ikke lenger bare fattige i det globale sør som dør, nå er det våre naboer i nord. Temperaturøkningen vi nå ser akselerere, er en akutt trussel mot verdens matvareforsyning.

Ekstremværet skyldes brenning av fossile brennstoff. I 2024 kom 94 prosent av de globale CO₂-utslippene fra fossilt brennstoff og fossilindustrien. Vårt eget Equinor er å finne på listen over de 36 «fossile gigantene» som er ansvarlige for mer enn halvparten av verdens CO₂-utslipp. Equinor planlegger likevel storstilt utvidelse av ny oljeproduksjon, for eksempel det utskjelte Rosebank-feltet. Her har de attpåtil Ithaca Energy som partner, eid av det svartelistede israelske selskapet Delek Group.

Til tross for dette velger Arendals­uka igjen å inngå sponsoravtale med Equinor. Dette betyr at de godtar bindingene dette medfører, selv om de kanskje er uskrevne eller usagte.

«Equinors framstilling er ren desinformasjon»

FNs generalsekretær har oppfordret til å forby reklame for fossilindustrien. Dette forbudet innføres og debatteres allerede i flere land. I sommer ble det diskutert i det engelske parlamentet etter at over 110.000 engelskmenn hadde underskrevet et opprop for å forby fossilreklame og fossilsponsing. Equinor har de siste fem årene brukt 833 millioner kroner på sponsoravtaler, inkludert spill og «utdanningsprogrammer» for barn helt ned i seksårsalderen.

Gjennom sponsing av kultur, sport, utdanning og nå Norges største scene for samfunnsdebatt rett før valget, arbeider Equinor målrettet for å bevare sitt image som et ansvarsfullt selskap som gir «langsiktig verdiskapning i en lavkarbonframtid». De framstiller seg selv som et selskap som bringer energisikkerhet til Europa med fokus på levering av fornybar energi. I virkeligheten er andelen av fornybar energi i deres totale produksjon kun 0,15 prosent i 2023. De resterende 99,85 prosent er fossilt. Når de da framstiller seg som «en internasjonal pioner innen fornybar energi og lavkarbonløsninger» er ikke dette bare forskjønnende språk, men ren desinformasjon. Slikt bevisst arbeid for å påvirke og manipulere en befolkning kalles propaganda.

«Petroganda», en avart av propaganda, er «fossilindustriens bevisste manipulering av barn og voksnes følelser, tanker og kunnskap rundt energi, klima, klimakrisen og løsninger på den.» Petroganda handler like mye om den informasjonen som blir presentert, som den som holdes skjult. I en tid preget av konflikter og uro er fortellinger om fossil energisikkerhet og avhengighet av olje for å holde på arbeidsplasser og velferdsstaten lett å spre. Samtidig tones alvoret ved klima­krisen ned. Her i Norge kaster den sterke koblingen mellom politikken og oljebransjen en mørk skygge over demokratiet.

Uansett hvor mye eller lite direkte makt Equinor har over programmet for Arendalsuka, peker sponsoravtalen på en problematisk ytringskapital når Equinor kan bruke 833 millioner kroner på å påvirke offentligheten. For at Arendalsuka skal kunne ha integritet som politisk plattform og være en «demokratifestival» uten hermetegn, mener vi at sponsoravtalen med Equinor må avsluttes.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kina

Pinleg taust om Maos brotsverk

Journalist Gustav Gillund rapporterer i Klassekampen 3. januar «Noen inntrykk fra et Kina på vippepunktet». Vi får ei god skildring av klirrande sjampanjeglas på nyttårsfesten til Huawei og av livet til menneske som får det akkurat til å gå rundt. Ingressen lovar møte med eit land som «hjemsøkes av minner fra en turbulent fortid», men Klassekampen fortel ingenting om dei grufulle brotsverka til Mao i denne fortida. Turbulens? Klassekampens journalist let til og med ein aldrande mann som var raudegardist under kulturrevolusjonen, få stivpynta historia si totalt utan motstand: «Om vi var fattige! Men vi var like, alle var helt like. Og vi hadde et oppdrag.» Vi får rett nok vita at mannen måtte sjå veslesøstera svelta i hel under den store svolten på 50-talet, men ikkje kva han sjølv gjorde under kulturrevolusjonen frå 1966 til 1976, ein av dei store katastrofane i det førre hundreåret.

Wisting-feltet

Gi oss løsninger, ikke enda flere problem­be­skri­velser

Det faller Rødts stortingsrepresentant Sofie Marhaug tungt for hjertet at Fellesforbundet kjemper for at Norges kanskje siste store, nye petroleumsfelt, Wisting i Barentshavet, skal bygges, og at det skal bygges av norske arbeidsfolk på norske verft. At Rødt er imot nye, store, lønnsomme industriprosjekter som kan sysselsette titusenvis av arbeidsfolk langs kysten er dessverre ikke noe nytt. Marhaug og Rødt vil ha full letestans og trekke tilbake allerede gitte konsesjoner. Samtidig sier de bastant nei til all ny kraftutbygging, ikke minst havvind. Allerede i dag eksporterer Norge havvindinstallasjoner for 60 milliarder i året til andre land. En storstilt satsing på havvind i Norge vil kunne fylle verkstedhallene på verftene i mange, mange år etter at petroleumsvirksomheten har begynt å dale. Og det vil gi husholdninger og næringsliv sårt tiltrengt kraft alle seriøse aktører unntatt Rødt ser at vi trenger i framtida. Marhaug skriver at hun tolker mitt innlegg som at Fellesforbundet tar Rødt på større alvor som industriparti enn SV og MDG. Men i spørsmålet om havvind og framtidas grønne industri er det snarere tvert imot.

Venezuela

Fem punkter om Venezuela

I et innlegg (7. januar) beskylder Peter Johansen meg for å ha «bli innhentet av virkeligheten». Det er interessant at Johansen bruker akkurat det uttrykket, all den tid han har vært en del av heiagjengen til Hugo Chávez og Nicolás Maduro. Johansen har støttet et politisk diktatur som har gjort Venezuela til en økonomisk og sosial kata­strofe, men jeg er sannelig ikke sikker på om Johansen føler seg «innhentet av virkeligheten». Det er i hvert fall lite som tyder på det i innlegget. La meg svare i fem punkter. Johansen forsøker å fremstille det som om det er amerikanske sanksjoner – og ikke Maduros politikk – som er årsaken til den sosiale katastrofen i landet, men FNs generalsekretær uttalte allerede i 2016 at det var en humanitær krise i Venezuela forårsaket av at grunnleggende behov, slik som mat, vann, medisiner og klær, ikke ble dekket. Johansen misliker Machados støtte til Trump. Til tross for at jeg har mine sterke reservasjoner mot Trump, har jeg stor forståelse for Machados valg; hun har vært jaktet på av et rabiat regime.