Truls Gulowsen har delt denne artikkelen med deg.

Truls Gulowsen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

Arendalsuka bør droppe Equinor som sponsor

På mandag startet årets utgave av Arendalsuka, det nærmeste vi i Norge kommer en demokratifestival. Landets viktigste aktører fra øverste nivå i politikk, medier og sivilsamfunn møtes for å nettverke og diskutere samfunnsaktuelle saker. Equinor er blant aktørene som pryder arrangementet med sin logo som sponsor.

Arendalsuka startet etter at vi nettopp har hatt en av historiens verste hetebølger, med temperaturer over 30 grader i dagevis, nord for polarsirkelen. Over tusen mennesker har mistet livet i heten i Europa. Vi kjenner alle den dramatiske styrtflommen i Texas, hvor 120 døde. Millioner vil dø som følge av framtidige klimakonsekvenser. Klimakrisen er i full sving, og det er ikke lenger bare fattige i det globale sør som dør, nå er det våre naboer i nord. Temperaturøkningen vi nå ser akselerere, er en akutt trussel mot verdens matvareforsyning.

Ekstremværet skyldes brenning av fossile brennstoff. I 2024 kom 94 prosent av de globale CO₂-utslippene fra fossilt brennstoff og fossilindustrien. Vårt eget Equinor er å finne på listen over de 36 «fossile gigantene» som er ansvarlige for mer enn halvparten av verdens CO₂-utslipp. Equinor planlegger likevel storstilt utvidelse av ny oljeproduksjon, for eksempel det utskjelte Rosebank-feltet. Her har de attpåtil Ithaca Energy som partner, eid av det svartelistede israelske selskapet Delek Group.

Til tross for dette velger Arendals­uka igjen å inngå sponsoravtale med Equinor. Dette betyr at de godtar bindingene dette medfører, selv om de kanskje er uskrevne eller usagte.

«Equinors framstilling er ren desinformasjon»

FNs generalsekretær har oppfordret til å forby reklame for fossilindustrien. Dette forbudet innføres og debatteres allerede i flere land. I sommer ble det diskutert i det engelske parlamentet etter at over 110.000 engelskmenn hadde underskrevet et opprop for å forby fossilreklame og fossilsponsing. Equinor har de siste fem årene brukt 833 millioner kroner på sponsoravtaler, inkludert spill og «utdanningsprogrammer» for barn helt ned i seksårsalderen.

Gjennom sponsing av kultur, sport, utdanning og nå Norges største scene for samfunnsdebatt rett før valget, arbeider Equinor målrettet for å bevare sitt image som et ansvarsfullt selskap som gir «langsiktig verdiskapning i en lavkarbonframtid». De framstiller seg selv som et selskap som bringer energisikkerhet til Europa med fokus på levering av fornybar energi. I virkeligheten er andelen av fornybar energi i deres totale produksjon kun 0,15 prosent i 2023. De resterende 99,85 prosent er fossilt. Når de da framstiller seg som «en internasjonal pioner innen fornybar energi og lavkarbonløsninger» er ikke dette bare forskjønnende språk, men ren desinformasjon. Slikt bevisst arbeid for å påvirke og manipulere en befolkning kalles propaganda.

«Petroganda», en avart av propaganda, er «fossilindustriens bevisste manipulering av barn og voksnes følelser, tanker og kunnskap rundt energi, klima, klimakrisen og løsninger på den.» Petroganda handler like mye om den informasjonen som blir presentert, som den som holdes skjult. I en tid preget av konflikter og uro er fortellinger om fossil energisikkerhet og avhengighet av olje for å holde på arbeidsplasser og velferdsstaten lett å spre. Samtidig tones alvoret ved klima­krisen ned. Her i Norge kaster den sterke koblingen mellom politikken og oljebransjen en mørk skygge over demokratiet.

Uansett hvor mye eller lite direkte makt Equinor har over programmet for Arendalsuka, peker sponsoravtalen på en problematisk ytringskapital når Equinor kan bruke 833 millioner kroner på å påvirke offentligheten. For at Arendalsuka skal kunne ha integritet som politisk plattform og være en «demokratifestival» uten hermetegn, mener vi at sponsoravtalen med Equinor må avsluttes.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Grunnrenteskatt

Myter om lakseskatt

Samfunnsviter Anders Skonhoft hevder 5. juni i Klassekampen at lakseoppdretterne ikke betaler for seg og antyder at havbruksnæringen slipper unna grunnrenteskatten nå som et solid flertall på Stortinget har gått inn for å skrote normprisrådet. Det fortjener et svar. Det er en myte at norsk havbruksnæring ikke bidrar til storsamfunnet utover de mange titusenvis av arbeidsplassene de skaper, teknologiutvikling og eksportinntekter. Sannheten er at næringen har, og også hadde før grunnrenteskatten, et skyhøyt skattetrykk. De betaler produksjonsavgift, forskningsavgift, eksportavgift, eiendomsskatt på verker og bruk, selskapsskatt, utbytteskatt, en særegen formuesskatt, milliarder for auksjonert produksjonsvolum, og på toppen: en grunnrenteskatt på 32,1 prosent. Produksjonsavgiften er mer enn doblet på få år. Konsesjonsauksjonen i 2024 hentet inn godt over fem milliarder, og Havbruksfondet utbetalte nær 4,7 milliarder kroner til kommuner og fylker samme år.

Digitalisering

Norden bør samarbeide om digital infra­struktur

En tverrdepartemental arbeidsgruppe skal styrke Norges «digitale handlingsrom». Forhåpentligvis er dette startskuddet for et styrket samarbeid med våre nordiske allierte om digital infrastruktur, for det er helt avgjørende for å styrke den digitale resiliens. «Norge skal bli verdens mest og best digitaliserte land», hevder digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung. Det er et viktig initiativ, men skal det lykkes, er det vesentlig at det ikke blir et isolasjonsprosjekt basert på en tanke om at all digital infrastruktur må være på norsk jord. At datasentre, data og fibernettverk absolutt skal holdes innenfor landets grenser, kan umiddelbart lyde besnærende og sikre total norsk kontroll. Men digital isolasjon er en farlig vei å gå. Det ble demonstrert i februar, da barskt vintervær brøt den digitale forbindelsen og mørkla Finnmark. Det er behov for at regjeringens initiativ styrker samarbeidet med nordiske allierte når det gjelder den digitale infrastrukturen. Den beste måten å sikre konstant drift av den digitale infrastrukturen – og dermed internett – er redundans, altså flere forbindelsesveier og spredning av datasentre og data.

Icc

To spørsmål, Kravik

To spørsmål til statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik i UD om departementets behandling av saken mot Karim Khan, sjefaktor ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC): For det første: Hva mener Kravik når han nå sier at UD, etter å ha lest den alternative vurderingen, likevel kan komme til å mene at det kan være riktig å suspendere Khan? «Da kan det jo være, når vi får lest rapporten, at vi også tenker at Byråets beslutning er riktig», sier han til Klassekampen 10. juni. Her slår Kravik seg selv kraftig på munnen. Så sent som 6. juni uttalte Kravik til Middle East Eye at ICC-statene bør respektere dommernes rapport om Khan. Han sa også at statene må «respektere prosedyrene» domstolen selv har etablert for å undersøke anklager om utilbørlig opptreden fra aktor. Er respekten for domstolens prosedyrer et prinsipp, eller gjelder den bare så lenge utfallet passer, Kravik? For det andre, hvorfor kom Kravik så sent på banen med sin kritikk av Byråets håndtering ? Iblant får man inntrykk av at UDs politiske ledelse er god til å snakke for seg, men uten at det garanterer for handlekraft når uttalelsene i praksis blir satt på prøve.