Truls Gulowsen har delt denne artikkelen med deg.

Truls Gulowsen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

Arendalsuka bør droppe Equinor som sponsor

På mandag startet årets utgave av Arendalsuka, det nærmeste vi i Norge kommer en demokratifestival. Landets viktigste aktører fra øverste nivå i politikk, medier og sivilsamfunn møtes for å nettverke og diskutere samfunnsaktuelle saker. Equinor er blant aktørene som pryder arrangementet med sin logo som sponsor.

Arendalsuka startet etter at vi nettopp har hatt en av historiens verste hetebølger, med temperaturer over 30 grader i dagevis, nord for polarsirkelen. Over tusen mennesker har mistet livet i heten i Europa. Vi kjenner alle den dramatiske styrtflommen i Texas, hvor 120 døde. Millioner vil dø som følge av framtidige klimakonsekvenser. Klimakrisen er i full sving, og det er ikke lenger bare fattige i det globale sør som dør, nå er det våre naboer i nord. Temperaturøkningen vi nå ser akselerere, er en akutt trussel mot verdens matvareforsyning.

Ekstremværet skyldes brenning av fossile brennstoff. I 2024 kom 94 prosent av de globale CO₂-utslippene fra fossilt brennstoff og fossilindustrien. Vårt eget Equinor er å finne på listen over de 36 «fossile gigantene» som er ansvarlige for mer enn halvparten av verdens CO₂-utslipp. Equinor planlegger likevel storstilt utvidelse av ny oljeproduksjon, for eksempel det utskjelte Rosebank-feltet. Her har de attpåtil Ithaca Energy som partner, eid av det svartelistede israelske selskapet Delek Group.

Til tross for dette velger Arendals­uka igjen å inngå sponsoravtale med Equinor. Dette betyr at de godtar bindingene dette medfører, selv om de kanskje er uskrevne eller usagte.

«Equinors framstilling er ren desinformasjon»

FNs generalsekretær har oppfordret til å forby reklame for fossilindustrien. Dette forbudet innføres og debatteres allerede i flere land. I sommer ble det diskutert i det engelske parlamentet etter at over 110.000 engelskmenn hadde underskrevet et opprop for å forby fossilreklame og fossilsponsing. Equinor har de siste fem årene brukt 833 millioner kroner på sponsoravtaler, inkludert spill og «utdanningsprogrammer» for barn helt ned i seksårsalderen.

Gjennom sponsing av kultur, sport, utdanning og nå Norges største scene for samfunnsdebatt rett før valget, arbeider Equinor målrettet for å bevare sitt image som et ansvarsfullt selskap som gir «langsiktig verdiskapning i en lavkarbonframtid». De framstiller seg selv som et selskap som bringer energisikkerhet til Europa med fokus på levering av fornybar energi. I virkeligheten er andelen av fornybar energi i deres totale produksjon kun 0,15 prosent i 2023. De resterende 99,85 prosent er fossilt. Når de da framstiller seg som «en internasjonal pioner innen fornybar energi og lavkarbonløsninger» er ikke dette bare forskjønnende språk, men ren desinformasjon. Slikt bevisst arbeid for å påvirke og manipulere en befolkning kalles propaganda.

«Petroganda», en avart av propaganda, er «fossilindustriens bevisste manipulering av barn og voksnes følelser, tanker og kunnskap rundt energi, klima, klimakrisen og løsninger på den.» Petroganda handler like mye om den informasjonen som blir presentert, som den som holdes skjult. I en tid preget av konflikter og uro er fortellinger om fossil energisikkerhet og avhengighet av olje for å holde på arbeidsplasser og velferdsstaten lett å spre. Samtidig tones alvoret ved klima­krisen ned. Her i Norge kaster den sterke koblingen mellom politikken og oljebransjen en mørk skygge over demokratiet.

Uansett hvor mye eller lite direkte makt Equinor har over programmet for Arendalsuka, peker sponsoravtalen på en problematisk ytringskapital når Equinor kan bruke 833 millioner kroner på å påvirke offentligheten. For at Arendalsuka skal kunne ha integritet som politisk plattform og være en «demokratifestival» uten hermetegn, mener vi at sponsoravtalen med Equinor må avsluttes.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Iran

Når Iran reduseres til eksil­teater

Når Iran er i krise, gjentar mønsteret seg: et kappløp mot mikrofonen. Gamle aktører dukker opp igjen – organisasjoner med voldelig fortid som har skiftet fra militæruniform til «menneskerettigheter», nostalgiske arvinger uten forankring og separatister som selger ferdigpakkede løsninger til et land de ikke lever i. Mikrofonene går til dem som har tid, språk og nettverk, ikke til dem som står i kø for matolje eller bærer sanksjonene i kroppen. Sinne og fortvilelse finnes i gatene i Iran. Og ja: lidelsen er reell. Landet lever i en permanent unntakstilstand – der sikkerhetstrusler, økonomisk kvelertak og militære konfrontasjoner har gjort normalitet til et sjeldent avbrekk. Likevel reduseres dette ofte til et moralsk teater, renset for geopolitikk, som om Irans plass i regionen, energistrømmer og stormaktsbalanse plutselig kan settes på pause. I dette landskapet løftes «overgangsplaner» frem: tidslinjer, føderale modeller, monarkiske drømmer – som om Iran var et seminar. Kronprinsen på 65 år uten fotfeste lanseres på nytt. Grupper med tette bånd til fremmede interesser gis taletid.

Fotball-vm

Fotballen, vår nye religion?

Heia Jon Aaby i gårsdagens avis – jeg er så hjertens enig med deg! Hvor er diskusjonen om boikott, hvor er tvilen og betenkeligheten ved å delta på dette som den nye fyrsten i vertslandet vil komme til å sole seg i? Sjansen til penger og berømmelse er vel viktigere enn alt annet. Det er ikke så lite skammelig. Til og med kongen vår sa at dette kan vi glede oss til i år.

Økonomi

Skurdal jukser eller misforstår

I Klassekampens leder for 13. januar påstår Mari Skurdal at jeg videreformidler Martin Bech Holtes feilaktige påstander om norsk økonomi og produktivitetsutviklingen i Norge, og at hun vet hvilke skjulte motiver jeg har for å gjøre det. Deretter foretar hun et meget behendig utvalg av sitater fra en kronikk jeg skrev i Aftenposten i fjor (26. januar), uten å lenke til den. Det er faktisk ganske grovt, enten Skurdal jukser eller ikke har forstått hva debatten dreier seg om. Noe av det som er mest omstridt i Bech Holtes bøker, er omtalen av produktivitetsutviklingen i Norge. Han hevder at produktiviteten i Fastlands-Norge har falt fra 2013 til 2024, mens SSB og mange fagøkonomer (inkludert Civitas egne økonomer), mener at dette er feil. Det riktige er at produktiviteten er høy i Norge, mens produktivitetsveksten er lavere enn den var, noe som også er tilfellet i mange andre land.